Kan du begynne med å forklare hvordan olje- og gassindustrien fungerer?
Olje og gass er energiråvarer. Oljen helles over i en beholder og fraktes dit den trengs. Det er lettere å avlede enn gass som transporteres med rørledninger.

Norske produsenter sender olje til raffinerier. Med dette mener jeg at norske selskaper ikke nødvendigvis har kontroll over hvor oljen går. Når vi sender olje til Rotterdam-raffineriet, vet vi ikke hvor den blir omdirigert.

Naturgass- og oljeproduksjon er nært knyttet. De fleste oljeprodusenter produserer også naturgass. Hvordan vi produserer olje påvirker hvordan vi produserer gass og omvendt. Dieselgass produseres med olje. Den utvinnes ved å bore hull i bakken som leder direkte til forekomstene. Brønner kan være tre til åtte kilometer dype og ligger både på land og under havet. En del av den utvunnede gassen brukes ofte til å utvinne olje ved å reinjisere den inn i reservoaret, hvor den bidrar til å skape trykk som bringer oljen til overflaten.

Betyr dette at oljeproduksjonen går på bekostning av mengden gass som kan selges?
Ofte ja. Mengden gass som injiseres i reservoarene avgjør hvor mye olje som utvinnes og hvor mye gass som gjenstår å eksportere. Norske produsenter kan dermed si at de ønsker å sende mer gass til Europa, noe som betyr at de vil utvinne mindre olje. Eller de kan si at de vil satse på å eksportere olje og da blir det mindre naturgass. Olje- og gassprisene avhenger derfor av hverandre og det er opp til produsentene å balansere produksjonen.

Det er selvsagt i olje- og naturgassprodusentenes interesse at vår forsyningskapasitet utnyttes fullt ut. I motsetning til Saudi-Arabia er produksjonen vår på topp. Så det er ikke slik at vi har olje- eller gassreserver og nå bestemmer vi oss for å sende dem til Europa eller et annet sted. Dette gjelder hovedsakelig olje.

Når det gjelder gass, selges den tradisjonelt under langsiktige kontrakter. Vi hadde også en slik kontrakt med tsjekkiske Transgas, som ble overtatt av RWE etter privatisering. (Tysk energiselskap – red.anm.).

Disse langsiktige kontraktene bestemmer mengden gass som er tilgjengelig. Kjøpere bestemmer hvor mye bensin de kjøper. I tilfellet Tsjekkia var det Transgas. Deretter spesifiserte han selv mengden gass han ville kjøpe, alt innenfor grensene definert av kapasiteten til gassrørledningene og de økonomiske kravene til naturgassprodusenter.

Krigen i Ukraina har pågått i seks måneder og Europa sliter fortsatt med energiavhengighet av Russland. Hvilke konsekvenser har denne situasjonen for Norge?
Slik sett er krigen økonomisk fordelaktig for Norge. Ved å skape etterspørsel i Europa etter ikke-russiske oljeforsyninger, klarte Norge å eksportere det meste av sin olje til Europa fremfor Asia.

Var det en politisk eller kommersiell beslutning?
Jeg vil si flere forretningsfolk. I disse prisforholdene er det fornuftig å fokusere på å selge gass fremfor olje. Dette er et sjeldent tilfelle hvor kommersiell profitt også utgjør en politisk preferanse.

Hvordan har Equinor (hvor den norske staten er majoritetseier) rettferdiggjort overfor norske forbrukere at de tjener på energikrisen, når folk betaler flere ganger mer for energi enn før krigen startet?
Norge produserer olje og gass samt elektrisitet fra fornybare kilder, som de eksporterer til europeiske nett. Når det gjelder innbyggerne, klager de selvsagt over den høye prisen på bensin, men det er ikke et stort politisk problem.

Men det grunnleggende problemet ligger i den høye prisen på strøm, som brukes av de aller fleste norske husholdninger. Nordmenn klager selvsagt over ekstremt høye strømpriser, og det er stor debatt om hvorvidt man skal stanse strømeksporten til Europa og bevare forsyningen.

De fleste politikere tror at dette ville være galskap som ville skade Europa, noe som ville være i strid med den europeiske strategien for gjensidig solidaritet. Samtidig vil det støtte Putin og også være regressivt når det gjelder langsiktige mål om overgangen til fornybare kilder. Denne endringen krever mer integrering og gjensidig bistand, ikke isolasjon av enkeltstater.

De fleste norske politikere støtter derfor ikke dette kuttet. Den norske regjeringen har stått frem for å møte innbyggerne ved ytterligere å begrense beløpet norske husholdninger skal betale for strøm. I tilfelle at deres forbruk når mer enn sytti Øre (1,79 kroner – red.anm.) per kilowattime vil energiforbruket subsidieres nitti prosent av staten.

Hva skjer med pengene Equinor tjente under denne krisen?
En del vil bli utbetalt til aksjonærene. Den norske stat eier 67 prosent av Equinor, så det meste av pengene vil gå til staten. En annen del skal investeres i fornybare ressurser. Equinor har en langsiktig plan om å investere i fornybar energi, og så vidt jeg vet er den uavhengig av nåværende overskudd. Disse pengene gir Equinor mer spillerom. Jeg ville ikke bli overrasket i det hele tatt om han brukte de pengene til å kjøpe et større fornybar energiselskap for å fremme sin langsiktige plan om overgang til fornybar energi.

Hva vil du anbefale til land som Tsjekkia, det vil si land som nesten helt er avhengig av russisk gass? Er deres eneste mulighet for å redusere forbruket?
Selvfølgelig bør enkeltpersoner og bedrifter bestrebe seg på å effektivt administrere mengden gass de har. Land vil måtte implementere strategier for å rasjonalisere gassforbruket.

Selvfølgelig kan Tsjekkia bruke andre gasskilder innenfor grensene for sin infrastruktur. Jeg tror den essensielle lærdommen av denne krisen er viktigheten av ressursdiversifisering. Så ikke stol på bare én leverandør.

EU har en langsiktig plan for å skille seg fra Russland, men det vil ta flere år og nå bryter det ut krig. Her er ikke planen umiddelbar, det er et langsiktig prosjekt.

Er det noe land kan gjøre på kort sikt?
Jeg tror den eneste sølvkulen, i tillegg til å redusere forbruket, er å bytte til andre kilder, men i mange tilfeller kan dette bety at de er enda mindre bærekraftige.

Da jeg begynte i oljebransjen på 1980-tallet snakket vi mye om ressursspredning, men mange av oss mente det var meningsløst, at alle jobbet fredelig sammen og holdt fast ved sine langsiktige kontrakter. Jeg trodde det selv, men i dag er det klart at vi ikke kan stole på en enkelt energikilde, spesielt når den eneste kilden er Russland.

For bare ett år siden gikk rundt 60 % av Norges olje til Asia; i dag går det meste til Europa. I stedet begynte Russland å handle med Asia, først og fremst Kina og India. Hva tror du vil være de langsiktige effektene av dette energipartnerskapet mellom Kina og Russland?
Jeg husker at jeg deltok på forskjellige gass- og oljekonferanser i Russland for 20 år siden, og Gazprom-tjenestemenn sa den gang at de ville bygge rørledninger fra Sibir til Kina fordi de ikke ønsket å være avhengig av det europeiske markedet. Jeg tror de er nødt til å fremskynde denne prosessen nå fordi de ikke vil handle med Europa og Europa vil ikke handle med dem.

Jeg tror sluttresultatet blir Russlands store avhengighet av Kina, fordi Russland er et lite land i økonomisk tilbakegang, mens Kina har en stor og stadig voksende økonomi. Jeg tror Russland vil bli en kinesisk kunde. Fremtiden ligger i Kina, ikke i Russland. Russland har den ellevte største økonomien i verden, knapt større enn Spania, for eksempel. Det er mange andre land med voksende økonomier, men det samme kan ikke sies om Russland.

Russland har ingen fremtid, det har enorme ressurser, men dette er til ingen nytte for dem, fordi landet er i absolutt irreversibel tilbakegang på grunn av korrupsjon og dysfunksjonell ledelse.

Anna Koslerova

Del på Facebook

Del på Twitter

Del på LinkedIn

Å printe

Kopier URL-adressen

Forkortet adresse





Kopiere til utklippstavle

Lukk