Mayhem var pionerene innen black metal i 1987

Med en gang du kommer inn er du fordypet i en mørk skog av lyder: du kan høre introer fra kjente norske black metal-album. Merkelige hviskende sanger. svartmetall

Musikken bestemmer selvfølgelig også fargen: veggene er malt svarte, den besøkende er nærmest oppslukt av mørke. Stemningen er «skummelt»: det norske ordet for nifs. I butikkvinduene, så små flekker på utstillinger som forteller historien om denne typen musikk i Norge.

Det hele startet med det norske bandet Mayhems «Deathcrush»-album. «Deathcrush» ble utgitt i 1987 og regnes nå som en milepæl innen rockemusikken og gnisten som tente den norske black metal-bevegelsen.

En antibevegelse mot den paternalistiske staten

De kom alle sammen i «Helvete»: «Helvete» var navnet på platebutikken i Oslo sentrum, grunnlagt tidlig på 1990-tallet av gitaristen i bandet Mayhem. Den originale «Helvete»-inngangsdøren kan sees i Oslo-utstillingen, autentisk støvete og skriblet.

Med funn av Nordsjøolje på 1970-tallet kom en enestående velstand til Norge. Og dette sikret bildet av et veldig egalitært og fredelig samfunn som fortsatt er utbredt i dag. Så «hygge» at det nesten er uutholdelig?

I alle fall blomstret en slags antibevegelse på 1980-tallet mot en altfor paternalistisk stat og velstandsmettet konservatisme, forklarer konservative Tomas Alkärr.

Black Metal er preget av mørke mønstre

Mainstream-kulturen på 1980-tallet var ikke spesielt tiltalende for de som følte seg som outsidere. Og mange av initiativtakerne til den norske Black Metal-scenen følte seg definitivt som outsidere. Hvis noen sa ja, sa han nei. Hvis du tar opp ting som det dominerende samfunnet avviser: det gjør deg til en outsider.

På begynnelsen av 90-tallet ble Oslo og Bergen de europeiske sentrene for en ekstrem heavy metal-subkultur. Tekstene til grupper som Darkthrone, Emperor, Cadaver, Dimmu Borgir eller Burzum tar opp kjente temaer og motiver.

Døden er allestedsnærværende, den handler om ensomhet og isolasjon, satanisme og okkultisme. Men også det mystiske norske landskapet spiller en viktig rolle, uhyggelige eventyrmotiver – eller pesten som først rammet landet på 1300-tallet.

Det har vært tilfeller av drap på stedet

Av alle de ubehagelige tingene som kan inspirere artister og musikere over hele verden, er svartedauden den desidert verste og mest ekle tenkelige.

Pesten kom til Norge i 1349. Folk fikk plutselig dette ekle utslettet, alle var smittsomme, en tredjedel av den norske befolkningen døde. Virkelig mørk – men fantastisk for Black Metal!

Holdningen som glorifiserer døden ble raskt en blodig realitet innenfor den såkalte «mørke sirkelen» i Oslos black metal-miljø: Det var flere drap på scenen og en rekke brannattentater mot de berømte middelalderske trekirkene.

En ekstremt viktig del av norsk historie

Det har gått nesten nøyaktig 30 år og de blodige historiene har absolutt ikke svekket bildet av norsk black metal, men snarere bidratt til myter og det beryktede verdensomdømmet.

I dag har sjangeren ankommet mainstream. Med blodige ansikter og dyrekadaver er det bare grenser for provokasjon. I dag har folk en tendens til å eksperimentere med hybridformer: metal møter jazz, elektronisk eller et klassisk orkester.

Band som Satyricon får nå opptre på Oslos kjente operahus. Motsier dette bildet av anti-holdning og outsider? Ikke nødvendigvis.

Noen av gruppene har vært aktive i 30 år; nå ser de tilbake på sin egen historie og de kan være stolte av seg selv, av sporene de etterlot seg.

I dag kan vi snakke om Black Metal slik vi snakker om Knut Hamsun, Edvard Grieg eller Edvard Munch. Det er et kulturelt fenomen, og selv vanlige folk trenger å forstå hvor viktig denne delen av norsk historie er.