I den norske avisen Postposter tilhører en ukeavis som publiserte en samling SMS-meldinger forrige fredag: Nyheter fra Utøya. De sendte barna til foreldrene mens en mann bevæpnet med et automatgevær jaget dem. Det var 22. juli 2011, fem år siden.
«Jeg elsker deg mer enn noe annet i verden. Ikke ring meg,» skrev en ung jente som gjemte seg under en klippe. «Mamma, jeg er så redd for å dø.» Jenta overlevde. Ytterligere 69 mennesker, for det meste unge mennesker, døde, myrdet av den høyreekstreme terroristen Anders Behring Breivik. Han hadde allerede drept ni personer med en bombe i Oslo.
Det er sommerleire på øya igjen siden i fjor
Da heftet med tekstmeldingene dukket opp, dominerte en annen katastrofe nyhetene. Kvelden før kjørte en mann en lastebil inn i folkemengden i Nice og drepte 84 mennesker. Norges statsminister Erna Solberg uttrykte sine kondolanser til franskmennene i en gjesteartikkel for avisen Verden-promenaden Hun skrev at Nice-angrepet var «en makaber påminnelse» om «hvor skjør sikkerheten vår kan være».
Nordmennene har neppe glemt denne skjørheten. I fem år har de forsøkt å ta et oppgjør med angrepet på Utøya, og spørsmålet om øyas fremtid er et eksempel på dette. Siden 2015 har ungdommene i Arbeiderpartiet, AUF, møttes der igjen til sommerleir. Breivik angrep spesifikt partiet som han ga skylden for den såkalte «islamiseringen» av Norge. Det var viktig for AUF å ikke la Breivik ødelegge det Utøya sto for: fellesskap, åpenhet, demokrati. Det var viktig for ofrenes familier at deres dødsfall forble synlig.
Det ble til slutt et kompromiss. De unge i partiet ventet fire år før de returnerte til øya. Deler av kafeteriaen, der 13 unge mennesker døde, er bevart; noen vegger, inkludert kulehull, ble innlemmet i en ny bygning, nå kalt «Hegnhuset», eller ly. Der skal det bygges et læringssenter; Det er en utstilling der SMS-meldinger også presenteres. Jubileet er åpningen, de døde har sin plass på øya.
Beboere fortsetter minnesmerket
Erika Fatland, sosialantropolog, fulgte de etterlatte og de overlevende det første året etter angrepet for å skrive en bok. AUF inngikk mange kompromisser «slik at alle kunne være så fornøyde som mulig i denne situasjonen», sier hun.
Dette fungerte ikke på den motsatte bredden av øya. Regjeringen planlegger et minnesmerke der som skal være åpent for alle. Der må en odde skilles fra fjæra med et dypt skjæring i fjellet. Grøften er ment å synliggjøre tapet, et «minnesår», som er det arkitekten kaller designet.
Beboerne var motstandere av prosjektet fra starten. I dag klager 22 av dem over at de i likhet med andre fortsatt lider av 22. juli og at monumentet ikke lar dem glemme. Mange av dem tok båtene sine ut på sjøen for å redde flyktninger fra vannet. Breivik drepte noen av dem, de så de døde og hjalp de sårede. For mange har «frykt og tristhet slått rot i deres sinn og kropp», sier advokat Marius Nielsen. Stedet som skulle hjelpe landet med å takle sorgen vil nå ty til domstolene. Søksmålet er allerede anlagt.
Breivik skal okkupere landet i lang tid
Nordmennene er også opptatt med en helt annen prosedyre: Breivik tok regjeringen for retten. Da retten møttes i mars, måtte nordmenn høre hvordan massemorderen klaget på behandlingen og maten i fengselet. Det var nesten ingen som forventet det, men retten ga ham medhold i første instans da den slo fast at den lange isolasjonen og hyppige stripesøk utgjorde umenneskelig behandling. Justisdepartementet ønsker nå å anke.
– Det var en riktig avgjørelse, sier sosialantropolog Erika Fatland om ansettelsen, selv om ingen ønsker en ny Breivik-rettssak. — Jeg antar at vi må leve med at vi kommer til å høre fra ham nå og da. Breivik okkuperte landet i lang tid: han ble dømt til 21 års fengsel, etterfulgt av forebyggende forvaring.
Før jubileet var det imidlertid hovedsakelig fokus på de etterlatte og deres nærmeste, og mange uttalte seg i media. For Erika Fatland er det en «god form for oppmerksomhet». Nice minnet dem om at overalt i Europa må folk leve i terror. I Norge ser man nå på fortiden med en viss distanse, men likevel med følelser. Hun skal selv ha grått da hun leste Utøyas tekstmelding. Noen var barnas siste meldinger til foreldrene.
