Høsten 1879 hadde de to tenåringssønnene til eieren av gården Gokstad i bygda Sandefjord i Sør-Norge ingenting å gjøre. For å fordrive tiden bestemte de seg for å grave på en nærliggende høyde kjent som «King’s Mound».
De håpet på interessante funn, ettersom et stort skip ble sagt å ligge i kongens motte. Dette ble bekreftet etter at historiker Nicolaysen ved Universitetet i Oslo fikk høre om innsatsen til bondesønnene, og våren 1880 startet han en målrettet arkeologisk undersøkelse av haugen.
Haugen var laget av leire og torv stablet opp til fem meters høyde. Diameteren var nær førti-fem meter. I vikingtid var haugen tilsynelatende enda større. Et skip kjent som «Gokstadskipet» den ble lagret i leire under nivået av det omkringliggende terrenget. Baugen og akterstolpene dukket opp av leiren over tid og bukket under for ødeleggelse. Ellers var imidlertid skipet usedvanlig godt bevart.
Et typisk vikingskip, fem meter bredt og tjuetre meter langt, var laget av eiketre. Brua var laget av furuplanker som lett kunne løftes. Dette gjorde at mannskapet raskt kunne tappe vannet fra skipet om nødvendig. Lasterommet ga også lagringsplass for last. Ødeleggelsen av baugposten gjør det umulig å fastslå om skipet bar det typiske dragehodet på baugen.
Men trettito skjold malt vekselvis gult og svart ble funnet festet på hver side av skipet. Og det er disse skjoldene han nå har utsatt for videre forskning arkeolog Rolf Fabricius Warming fra Stockholms universitet. Han publiserte resultatene av sin forskning i det vitenskapelige tidsskriftet Arms and Armor.
En kongelig begravelse
De runde vikingskjoldene festet til skipets skrog som ble funnet i den kongelige gravhaugen på Gokstad ble ansett som strengt seremonielle gjenstander laget spesielt for gravritualer. Fargene deres indikerte det, for eksempel. Men Warming konkluderte med at skjold beskyttet krigere i kamp. De var opprinnelig dekket av råskinn og brukt i hånd-til-hånd kamp.
«Gokstad-skjoldene samsvarer nøyaktig med våre ideer om skjold beregnet på kamp», forklarer Rolf Warming.
Totalt sekstifire skjold var festet til skipet over årehullene. Warming mener hver tilhørte et enkelt besetningsmedlem. Det er ingen tvil om at skipet opprinnelig ble brukt til å navigere i havet og vikingene brukte det til å foreta reiser til ulike formål. De brukte den til raiding og handel.
Rundt år 900 trakk de den imidlertid til jorden og brukte den som siste hvilested for en viktig viking. De la ham i et gravkammer dekket med flere lag med bjørkebark. Arkeologer har funnet rester av silke vevd med gulltråd i kammeret og mener dette er restene av et luksuriøst billedvev som dekorerte de indre veggene i kammeret.
På soverommet la de en mann i førtiårene på en seng. Han var av massiv bygning og var mellom 181 og 183 centimeter høy. Kuttmerker på begge bena beviser at han ble drept i aksjon. Skaden i høyre fibula hindret ham tilsynelatende fra å stå. Men hun var ikke dødelig.
Mannen døde av et stikk på innsiden av høyre lår der en stor blodåre ble truffet og forårsaket store blødninger. I vikingtiden var et spark mot føttene en ganske vanlig kampteknikk.
Selv om mannen fra Gokstad regnes som en konge, vet arkeologene nesten ingenting om hans identitet. Men den store begravelsen antyder at han var en viktig person. Om ikke en konge, så i det minste en leder. Hennes våpen og smykker mangler, noe forskerne tilskriver plyndringen av graven under vikingtiden. Likevel er det funnet nok i Gokstad gravhaug.
For livet etter døden var mannen utstyrt med verktøy av jern, bly og forgylt bronse, kokeutstyr, seks senger, et telt, en slede og tre båter. Tolv hester, åtte hunder, to hauker og to påfugler ble gravlagt i haugen. Funnet av påfugler beviser at Gokstad-mannen hadde mange kontakter med fjerne land. Fuglene kunne vært en gave fra en annen hersker, men de kunne også vært et krigstrofé.
Videre forskning vil vise mer
Oppvarmingen fokuserte på de sekstifire skjoldene til Gokstad. Disse var laget av treplanker og ble det utstyrt med en typisk jernhalvkule kalt en boss. En kriger holdt et skjold ved et trehåndtak. Skjoldene var lette og enkle å håndtere. Den gule og svarte malingen skapte et mønster av vekslende gule og svarte halvmåner fra de overlappende skjoldene.
Men dette var ikke skjold laget spesielt for behovene til et begravelsesritual. Ifølge Warming var skjold opprinnelig dekket av skinn som ble sydd til dem. Det fremgår av restene av organisk materiale på treet og hullene som lar ledningen passere gjennom treet på skjoldet.
– Gokstads skjold ble brukt til kamp og ikke bare til pynt, sier Warming. — De var trolig en del av skipets utstyr og ble brukt av mannskapet om bord, til sjøs og på land.
Skip spilte en nøkkelrolle i vikinglivet. Fra 800-tallet foretok de raid der, som hadde som mål å strippe dem og redusere fangene til slaveri. Vikingene forlot ikke denne praksisen før på 900-tallet, da disse fryktede skjærene konverterte til kristendommen.
Vikingskip seilte under firkantede seil, men i dårlig vind eller når de seilte på elver, drev vikingene dem med årer. Skipets grunne dypgående og lette skrog gjorde at vikingene kunne komme nærmere land og trekke skip på land om nødvendig.
Ifølge Warming fungerte skjoldene til Gokstads skip som ekstra rustning. Ved behov løsnet vikingene dem fra skroget på skipet og brukte dem til dekning i kamp. Det er ingen direkte bevis for at Gokstads skjold ble brukt i kamp. Men det er hakk og fordypninger på dem, noe som indikerer at skjoldene ble brukt i faktisk kamp. Warming anser skjold for å være en veldig viktig, men ofte oversett del av vikingrustningen.
Det har allerede vært antatt at Gokstad-skjoldene ikke var til seremonielle formål. Men Warmings studie setter disse spekulasjonene på et fastere grunnlag av vitenskapelig bevis. Eksperter er imidlertid enige om at det alltid vil være vanskelig å finne sannheten om Gokstads skjold og vil kreve videre forskning med eksperter fra mange forskjellige profesjoner.