Mens løperne når den nest siste svingen, begynner musikkpulsen av musikk å slå raskere. Valget og timingen er perfekt: den nå semi-gamle trance av Darude «Sandstorm. «Men veldig lite av de 15 000 menneskene som er til stede, kan høre alt dette.

I stedet står fans inne i Bislett Stadium i Oslo, og applauderer og brøler mens Norges distanse superstjerne, Jakob Ingebrigsen, desperat prøver å holde Timothy Cheruiyot fra Kenya til høyden på hovedbegivenheten: de 1.500 mannlige meters.

Ingebrigtsen, som føler fortvilelsen fra mengden, dypt graver, den siste, stuper fremover, føtter på bakken, for å slå sin rival til linjen. Det er et øyeblikk av stillhet. Navnet på Ingebrigtsen blinker på skjermen som en vinner. Stadionet rister av støy.

Den årlige feiringen av Norge av friidrett, Bélett Games, var et høydepunkt i landets sportskalender i mer enn et halvt århundre. I lang tid ble imidlertid tittelhandlingene hans importert; En gang begikk arrangørene en viktig del av deres tilsynelatende budsjett i Usain Bolt for å overtale ham til å komme.

Nå kommer stjernene fra hjemmet. Norge, med sin befolkning på bare 5,5 millioner og dens tradisjonelle tilknytning til idrett som finner sted på ski eller skøyter, har plutselig blitt en bastion hele året med sportslig dyktighet.

I Paris håper Norge å se både Ingebrigsen (fra Sandnes, Southwest) og stjernen til Karsten Warholm -hindringer (født midt i vestkysten Fjords) vinne gull. Takket være en kombinasjon av penger, tid, tanke og sannsynligvis litt hell, er dette imidlertid bare to av smykkene i landets krone.

Norge har også fire av de beste fotballspillerne i verden – stjernene i Premier League Erling Haaland og Martin Odegaard og vinnerne av Champions League Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen – så vel som Tennis -frontlyktene (Casper Ruud) og Golf (Viktor Hovland.

Disse to siste er en del av laget som ble sendt av landet til de olympiske leker i Paris, der Norge også har håp om medaljer i idrett så forskjellige som håndball, strandvolleyball og de forskjellige skytingsdisipliner. Den mest dominerende sportsstjernen i landet, Magnus Carlsen, ville sannsynligvis også få gull, hvis feil var en olympisk sport.

Det er en stamtavle så ukjent at Norge alltid synes det er blendende. «Dette er noe vi snakker om mye,» sa den langdistanseløperen Karoline Bjerkeli Grovdal, olympisk firedobling. Fremfor alt snakker de om hvordan det skjedde, og om de kan få det til å skje igjen.

Tid og penger

Tore Ovrebo, direktøren for Elite Sports -programmet i Norge, har en lignelse for å forklare hvordan Norge har lyktes med denne suksessen. Det foregår på vestkysten av Norge, innebærer tre rekerfiskebrødre og lyder med mistanke nordisk folklore.

Hvert år, forklarte han, prøver disse brødrene å overgå seg selv for å vinne den største fangsten. Den med de lyseste ideene eller den beste teknologien ville komme hjem med mest reke.

«På slutten av sesongen kommer de tilbake og de deler kunnskapen sin og starter på nytt.» Sa han. «Året etter ville en annen bror være nr. 1. Så etter mange år var de foran resten av verden.»

Dette er, sa han, hvordan elitesportprogrammene i Norge jobber. «Hovedmålet vårt er å slå alle de menneskene som ikke snakker norsk,» sa han. ”Det er mange, og de har det travelt. Så vi samarbeider når vi kan, og vi konkurrerer når vi skylder det. Det er et godt slagord, ikke sant?

Dette er tilfelle, men det er ikke bare et slagord. Dagen før Bélett -møtet samlet hundrevis av trenere i landet seg på den norske skolen for sportsvitenskap for en konferanse, utålmodig tok notater mens jevnaldrende holdt presentasjoner om fag som utvikling av talent i håndball eller hvordan man kan engasjere utøverne til Gen Z.

Denne typen gjensidig vekst begynte på 1980 -tallet, da Norge var i en sportsfunk, ifølge Matti Erik Goksoyr, professor i sportshistorie på skolen. Med landet i vanskeligheter selv om vintersport, mens de også planlegger å ønske vinterkamper velkommen i Lillehammer i 1994, måtte landets eliteidrettsorganisasjoner spille.

Men den virkelige akseleratoren var penger. Omtrent samtidig likte Norge en oljeboom som ville gjøre det til et av de rikeste landene i verden.

«Det var som om det var mer penger rundt,» sa Goksoyr. Investeringer i staten, næringslivet og lokalsamfunnene har betalt «flere trenere, mer profesjonalitet, viktigere støtteapparater for idrettsutøvere, bedre utstyr».

Mer enn noe, men det tillot Norge å dra full nytte av sin beliggenhet, sa Ovrebo, der «legitimiteten til å spille idrett er høy.» Da de er 25 år gamle, deltok 93% av nordmennene i en sport, det være seg strandvolley eller nordisk ski. Rikdommen i landet betyr at det ikke bare er idrettsanlegg, men folk å tilby coaching og transport.

«De fleste familier har foreldre som jobber åtte timer om dagen,» sa Ovrebo. «Dette betyr at de kan bruke noen timer til å være sammen med barna sine, for å melde seg frivillig som trener. Hvis du jobber 16 timer om dagen for å overleve, har du ikke tid til å gjøre det.

Filosofi er å holde sportsmuligheter åpne for alle så lenge som mulig. «På elitenivå er ting veldig, veldig, veldig profesjonelt,» sa Ovrebo. Men før det legges det vekt på oppbevaring.

Å holde poengsummen frarådes for deltakerne til hun var 13 år, sa han. Barn oppfordres til å holde seg i idrett, uansett kapasitet.

«De store nasjonene er et spørsmål om utvelgelse, for å bli kvitt mennesker,» sa Ovrebo. Norge lar barn som er «sene utviklere, eller hvis foreldre ikke kunne støtte dem» finne potensialet sitt, sa han.

«De fleste barn vil ikke vise seg å være internasjonale mestere, men de bør alltid tro at årene de har tilbrakt i idrett er en positiv eiendel,» la han til.

Den kombinerte effekten er at til tross for den relativt lille befolkningen, er Norge slett liten når det gjelder sport. «Talentbassenget er stort,» sa Ovrebo.

Heldige forbindelser

Warholm er en casestudie så god som enhver suksess i Norge. Se den nå – en olympisk gullmedaljevinner, en trippel verdensmester i hekker på 400 meter – ser det ut til at han ble født for søkelyset.

Før løpet hans i Bélett, mens stadion glitret med forventning, slo han seg av startblokkene på spor 7, slo lårene og pumpet brystet. Senere, til tross for et foto-fin-nederlag av Alison Dos Santos fra Brasil, var han i godt humør, og demonstrerte et australsk TV-team som han faktisk kunne åpne en flaske øl med en krok på baksiden av piggene.

Detaljene i historien bekrefter imidlertid tilnærmingen til Norge. Warholm vokste opp i en liten landsby helt vest i landet. Han tilskriver sin prominens for å møte ham med Leif Olav Alnes, en litt grå og veldig erfaren trener som vurderte å trekke seg tilbake da Warholm henvendte seg til ham.

Alnes gikk ikke bare med på å fungere som rådgiver, men å dra dit ”Alle. «Forholdet deres viste seg å være så fruktbar og så fascinerende, at de medstjerne i seg selv Fly-on-the-Wall-dokumentar. «Hvis jeg ikke hadde møtt Leif,» sa Warholm, «ville jeg ikke ha verdensrekord.»

Når han ser gjennom Norge sportslandskap, ser han omtrent det samme bildet. Det er raskt å merke seg at for alle systemer og seminarer og kunnskapsdeling er det mye «tilfeldighet» i bakgrunnen av det beste og det lyseste i Norge.

Ingebrigtsen er en familie av løpere, berømt før han til og med ble profesjonell takket være en annen dokumentarserie, «Engrebrtsen TeamSom detaljerte farens forsøk på å trene ham og hans eldre brødre.

Showet var en suksess i Norge; Familien skilte seg i fjor midt i beskyldningene fra Jakob og hans brødre og søstre om at faren deres, Gjert, hadde brukt «fysisk vold og trusler i sammenheng med vår utdanning». Gjert Ingebrigtsen ble deretter anklaget for å ha angrepet fysisk et av barna hans, noe han benekter.

Så er det Haaland – sønn av Alf -inge Haaland, en tidligere stjerne i Premier League – og Casper Ruud, hvis far, Christian, var en profesjonell tennisspiller. «Alle leter etter formelen,» sa Warholm. «Men vi må sørge for at disse mulighetene ikke er avhengige av hvor du vokser opp eller hvem du møter.»

Ovrebo ser et annet bilde. Han vet at det alltid er noe av lyn om opprettelsen av historie og opptakstalent: en spesiell og uforutsigbar blanding av interiøroppførsel og ytre innflytelse som setter en idrettsutøver på storheten til storhet. Han hevder imidlertid at Norge har skapt de rette betingelsene for torden.

«Systemet er ikke grunnen til at utøverne er gode,» sa han. «Men det er et miljø der mange mennesker kjenner grunnleggende ting å gjøre for å utvikle idrettsutøvere. I en ideell verden oppstår talent. Det vi har gjort er å skape en økologi som lar deg skje.»