(AFP) – Melankoliens maestro på kino og brohode på en ny norsk kino, regissør Joachim Trier, hvis siste film «Julie (i 12 kapitler)» kommer ut på onsdag, begynte å filme før han i det hele tatt visste hvordan han skulle lese og skrive.
En bestefar-regissør – Erik Løchen – i konkurranse om Gullpalmen i 1960 sammen med Fellini, Bergman, Antonioni og andre Bunuels, en far en lydtekniker, en mor en forfatter av dokumentarer … Skjebnen til Joachim Trier , også en fjern slektning av dansken Lars von Trier, virker ferdiglaget.
Fem år gammel laget han animasjonsfilmer med faren med et Super 8-kamera, før han laget skateboardvideoer noen år senere, hans tenåringslidenskap.
Regissøren, født 1. mars 1974, utdannet ved en filmskole i London, skildret i sine første filmer uro, selvgjenoppdagelse og desillusjon som førte til suicidal tristhet.
Atmosfæren, bruken av amatører eller ukjente skuespillere… Kritikere legger merke til innflytelsen fra den franske nybølgen.
«I alle filmene mine har jeg utforsket denne usannsynlige ideen om at du kan møte noen til feil tid, at de ikke er den rette personen (når det trengs) og at et forhold til slutt ikke fungerer» av denne grunn, forklarte Joachim Trier i Cannes, under presentasjonen av «Julie (i 12 kapitler)». «Det er et eksistensielt potensial når vi nærmer oss utviklingen av et romantisk forhold.»
Med denne filmen setter regissøren, som hevder å jobbe i en gruppe, inn en trilogi som ble startet, uten å vite det, for 15 år siden. Han forteller briljant om plagene til en ung kvinne i dag, spilt av Renate Reinsve, splittet mellom karrieren, kjærlighetslivet og rollen som voksen.
– Umulig lykke –
Før det utforsket hans første spillefilm «Nouvelle Donne» (2006) grusomhetene til en begynnende forfatter som prøver å bygge seg opp igjen etter et opphold på et psykiatrisk sykehus.
I «Oslo, 31. august», adaptasjon av romanen «Le feu fout» av Pierre Drieu La Rochelle, valgt ut i Cannes i «Un Certain Regard»-delen i 2011, er det en narkoman ved slutten av behandlingen som ikke klarer å finne en plass i samfunnet.
De tre verkene har det til felles at de er filmet på norsk, i Oslo, med samme skuespiller – Anders Danielsen Lie – i hovedrollen og følelsen av utenforskap som gnagende tema.
Som om karakterene deres ble rammet av en slags forbannelse, den om å forbli strandet, ute av stand til å kjenne lykke i et samfunn som statistisk sett svømmer i det.
– Det er ofte i uhell at det er mange interessante ting, tyder Camilla Laache, filmkritiker i TV2.
Joachim Trier «er god til å male menneskeportretter», sier hun. «Han lager filmer om mennesker og mennesker, vi finner dem av alle slag, selv i det lykkeligste landet i verden.»
Regissøren er ikke ensformig selv.
Med «Louder than Bombs» forlater han sitt eksklusivt norske univers: filming på engelsk og fransk i New York, eklektisk casting med franske Isabelle Huppert, irske Gabriel Byrne og amerikaneren Jesse Eisenberg, multinasjonal produksjon… Dette familiedramaet var også i konkurransen om Gullpalmen året den ble utgitt, i 2015.
To år senere takler skandinavisken den romantiske thrilleren forsterket med et snev av fantasi, med «Thelma».
