Noen mennesker blir berømte fordi de har spesielle evner og kvaliteter eller fordi de har oppnådd eksepsjonelle prestasjoner. Navnet til Julia Pastrana ble, i løpet av hennes levetid, synonymt med stygghet i hele den vestlige verden.
Slik så Julia ut
Julia ble født i 1834. Som voksen var hun bare 137 centimeter høy, og det meste av ansiktet hennes, inkludert pannen, var dekket av en tykk vekst av skinnende svart hår. Hun hadde på seg en flamboyant rød kjole som knapt dekket armene og brystet, hvor pelsdekket hud kunne sees. Hun hadde store ører og store, forvrengte lepper. En tykk bart vokste på overleppen hans. En altfor utstående underkjeve ga ham utseendet til en ape. Tennene hans var uregelmessige og unormalt store.
«Stakkars kvinne,» ropte de som så henne, selv om hun gjorde manageren Lent, eieren av et amerikansk underholdningsselskap, rik. For å gjøre Julias opptreden på scenen mer interessant, arrangerte Lent at hun skulle lære å danse flere spanske danser i stilen til Lola Montez, som var veldig populær på den tiden. Julia sang også sanger fra hjemlandet Mexico. Hans sang var rolig, mild, med en viss nostalgi. Da hun sto på scenen, så hun i det fjerne, høyt over hodene til den nysgjerrige mengden. Til tross for hennes beste innsats, kunne hun ikke unngå å legge merke til de sjokkerte og vantro ansiktene.
Hvordan var hun?
Svært få mennesker har klart å bli fortrolig med Julia. De beskrev henne som en varm, følsom kvinne med et godt hjerte. En av personene som ble venn med henne var sangerinnen grevinne Ostenová.
Ellers delte hun skjebnen til mange andre helt spesielle mennesker. Lederen hennes tillot henne ikke å vises offentlig for mye. Senere, da Julia endelig befant seg i selskap med en person som ikke bare så henne som en sjeldenhet, men ganske enkelt som et menneske, begynte den iskalde avstandsmuren som omringet henne å smelte. Det sies imidlertid at et uttrykk av melankoli snek seg inn i ansiktet hennes selv i øyeblikk da hun var mest lykkelig.
Julia reiste ikke bare i England, men også i Europa. Hun var avhengig av fasten og viste stor hengivenhet for den. Lent fridde en gang til Julia. Ondsinnede tunger hevdet at han beholdt mye av gevinsten og fryktet at Julia en dag ville være misfornøyd med ham og kreve penger. Det var rapporter om at sirkuseiere prøvde å holde Julia borte fra fasten. Ekteskapet ville være en garanti for fasten for at dette ikke ville skje. I alle fall trengte ikke fasten å be om hånden hennes to ganger, nikket Julia.
Julias barn
Etter en stund ble Julia gravid. Hun var i Moskva da hun kjente de første fødselssmertene. Til hennes store glede fødte hun en sønn. Julia kunne ikke vente med å se ham, hun håpet han ville angripe faren sin og ikke hans ulykkelige mor. Men denne gangen var naturen også grusom mot Julia. Da jordmoren viste henne babyen, så Julia en mørk miniatyr av seg selv. Hele den lille guttens kropp var hårete og vansiret. Døde trettiseks timer etter fødselen.
Julia kunne ikke ta dette slaget. Hun døde kort tid etter og ble angivelig knust. Året var 1860 og Julia var tjueseks år gammel.
Hun kunne ikke finne ro
Lent led et alvorlig tap, men han hadde en sykelig idé. Han visste at professor Sokolov, en ekspert på mumifisering, bor i Moskva og at arbeidet hans virkelig var «utmerket». Fasten fortsetter sin turné, Julia blir avslørt som før. Men nå sang eller danset hun ikke, hun så bare ut av et vindu. Likevel trakk den like mange besøkende som før, kanskje enda flere, for nå var også en død nyfødt utstilt med den.
Etter fastetidens død i 1884 (han giftet seg i mellomtiden med en annen skjeggete kvinne, men det blir en annen historie), ble de to mumiene arvet til eieren av en norsk fornøyelsespark. I 1972 ble mumiene brakt til USA. De kom tilbake til Norge rundt 1973. Men under en av utstillingene kom folk endelig til fornuft og det var motstand mot slik oppførsel – mumiene måtte skjules. Imidlertid ble de senere skadet av ukjente vandaler og Julias kropp ble til og med stjålet. Men så ble den funnet og lagret på anatomiavdelingen ved Universitetet i Oslo. Det var først i 2013 at Julia hadde en skikkelig begravelse.
