Det har nå gått 30 år siden palestinerne hadde håp om å få sin egen stat i en ikke så fjern fremtid. Ingen av disse løftene har blitt holdt: til dags dato bor mer enn to millioner palestinere på Vestbredden under israelsk militær okkupasjon; Leveforholdene på den håpløst overfylte Gazastripen er umenneskelige. Det nevnte Oslo fredsprosess hadde en Hollywood-debut i Det hvite hus med det ikoniske håndtrykket mellom Yasser Arafat og Yitzhak Rabin, som ønsket å vise sin beste side som filmstjerner på en festival. Til slutt, hvis vi tar status etter 30 år, ble det ikke mye av det: litt palestinsk autonomi av en korrupt maktelite rundt president Mahmoud Abbas.

Skulle Oslo-avtalen fra 1993 mislykkes? Den norske vitenskapsmannen Hilde Henriksen Schwert ser årsaken til denne svikten i maktubalansen mellom avtalepartene. Libra underviser i historie ved Universitetet i Oslo og fikk i oppdrag av Utenriksdepartementet i 2001 å kritisk granske Norges rolle i fredsforhandlingene. Hennes analyse av de hemmelige forhandlingene og det som fulgte fører til en nøktern konklusjon: «Arafat og PLO var svake på den tiden», sa Hilde Balance til Deutsche Welle. Israel visste at dette ville få Arafat til å «gi flere innrømmelser». Deres konklusjon: «Israel var rett og slett den sterkere parten. PLO var på sin side under press. Hun ønsket å dukke opp igjen på scenen og kjempe for en stat Palestina.

PLO ble faktisk politisk svekket fordi den hadde stilt seg på den irakiske diktatoren Saddam Husseins side i krigen i 1991 mot det okkuperte Kuwait. Israel, men også USA, betalte dyrt: en av konsekvensene av denne svakheten på palestinsk side var at viktige spørsmål ble satt til side i forhandlingene: Jerusalems status, evakuering av bosetninger, tilbakevending av fordrevne palestinere, grensene til grunnleggeren av den palestinske staten.

I sin forskning fokuserte Hilde Henriksen Schwert hovedsakelig på spørsmålet om «manøverrommet» som eksisterer i en så asymmetrisk maktbalanse. Historikeren kommer til konklusjonen: svært lite. Den høyeste setter alltid tonen. «Norge visste dette og ga etter på dette punktet; de visste at forhandlingene måtte gå i favør av Israel, ellers ville det ikke blitt noen avtale.» Norge var derfor ikke bare en «tilrettelegger», som en av nordmennene til forhandler den gang, Jan Egeland, men en «partisk mekler». Oslo-avtalen sementerte til og med asymmetrien i maktbalansen.

De jødiske bosetningene på Vestbredden utgjør et synlig hinder for en uavhengig palestinsk stat: Mens det i 1993 bodde rundt 110 000 israelske bosettere på Vestbredden, er antallet i dag mer enn en halv million og har derfor femdoblet seg. Bosetterne bor blant palestinerne. FN anser bosettingene som et stort hinder for en fredsløsning mellom de to sidene.

Offisielt holder de berørte regjeringene retorisk tostatsløsningen i live, men i realiteten er den død, men ingen statsmann sier det offentlig. Énstatsløsningen gjenstår: Israelere og palestinere er enige om å leve sammen som likeverdige og akseptere hverandre som naboer. «De fleste palestinere og israelere ble myndige etter Oslo,» skriver den palestinske analytikeren Marwan Bishara på Al-Jazeera. «Det er opp til dem å ta en ny vei til fremtiden, fri fra foreldrenes illusjoner.»