Kunstverk. Og noen ganger gjør hun det på skandaløse måter. I slutten av november i fjor hadde stykket «Ways of Seeing» premiere på den lille scenen til det uavhengige Black Box-teatret i Oslo, og noen dager senere har angrepene på hjemmet til den norske justisminister Tor Mikkel Wara startet.

Teaterfolket ønsket å vise hvordan høyreorienterte ideer har infiltrert hjertet av det norske samfunnet de siste årene, hvordan rasisme, ofte ignorert i dagliglivet, sprer sin gift blant et folk som liker å fortsette å dyrke myten om de lykkeligste og meste. fredelige mennesker i verden. «Plutselig blomstrer den der du minst venter det», sier en av hovedpersonene: «Den endrer form og navn, og den er vanskeligere å håndtere.» Verket i dokumentarstil forsøker først og fremst å spore høyreekstreme nettverk: det forbinder punktene og gir navn: høyreekstreme bloggere og deres milliardærsponsorer fra hjertet av den norske finansverdenen. Fra det mektige PR-byrået «First House» og politikere som Tor Mikkel Wara, som tilhører Fremskrittspartiet Frp, hvis politikere gjerne underbygger libertariansk markedstro og skattefiendtlighet med islamofobiske og høyrepopulistiske toner. Fremskrittspartiet var lenge isolert i norsk politikk, så i 2013 inviterte de konservative inn i regjeringen for første gang, og i dag har Frp sju statsråder.

Høyreorienterte blogger fikk med seg forestillingen og et ramaskrik spredte seg over åstedet.

I stykket besøker skuespillerne hjemmene til høyreorienterte skuespillere. Videoklipp projiserer fasadene filmet på stedet på en skjerm. Foran sitter skuespillerne på huk i buskene på scenen. Det første vi ser er huset til justisminister Wara, som alle de andre husene, uten at adressen er nevnt og uten noen på bildet. Høyreorienterte blogger fikk med seg forestillingen og et ramaskrik spredte seg over scenen. En kvinne dukket opp på black box-teatret og filmet showet. Det viste seg å være Laila Anita Bertheussen, kompanjongen til justisministeren gjennom mer enn 20 år. Den 28.

November brakte det første smellet: et helt dobbeltsideoppslag dukket opp Verden-promenaden (VG), Norges største tabloidavis. Tekst med linjene: «Dette er ikke kunst. Dette er en hensynsløs og grov forbrytelse.» Forfatteren av teksten var ministerens partner. «Du kaller det kunst, jeg kaller det en alvorlig invasjon av mitt privatliv,» skrev hun. Hun fortalte leserne at Facebook-siden til Sara Baban, en av skuespillerinnene, inneholdt et bilde av en kvinne med et maskingevær på skulderen. Hun levde i frykt, skriver Bertheussen: «Hva gjør det med demokratiet? Hun tegner med «Laila Anita Bertheussen, mor».

En uke senere satte noen hakekors og ordet «rasist» på veggen til ministerens hus og bil (selv om det sto «rasisit» i stedet for «rasist», som om angriperen ikke snakket perfekt norsk). Og det var bare begynnelsen. I januar tok det plutselig fyr i en av søppelbøttene som ligger foran familiens hjem. I begynnelsen av mars landet et mistenkelig trusselbrev i postkassen. Og noen dager senere forverret situasjonen seg: Ministerens bil parkert foran hans private hus sto i brann.

Norge ble sjokkert. Minister Wara selv kalte disse angrepene et «angrep på demokratiet», en setning som raskt ble gjentatt i alle politiske leire. Politiske motstandere uttrykte også solidaritet med ministeren. Teorien om at stykket «Ways of Seeing» i det minste var skyldig i intellektuell brannstiftelse, kunne ikke lenger bare leses på høyreorienterte blogger. I en gjestekommentar for Postposter, Norges viktigste avis, kalte justisministeren selv teatret «moralsk konkurs». Hans partifelle Christian Tybring-Gjedde, hvis hus også er med i stykket, skrev at teaterfolk ønsket å «timme alle som advarer mot islamsk fascisme» og at stykket var «hat mot nordmenn finansiert av staten.

Det gikk nå rykter om at de to hovedskuespillerne og medforfatterne hadde sine røtter utenfor Norge: Hanan Benammar er en fransk kunstner av algerisk opprinnelse, Sara Baban er en norsk statsborger som flyktet fra den kurdiske delen av Irak da hun var tenåring. Hanan Benammar melder i et intervju med allmennkringkaster NRK: «Det første spørsmålet jeg ble stilt var om vi følte oss ansvarlige for terrorangrepene mot Tor Mikkel Waras hus». De hatefulle og truende e-postene nådde hovedsakelig Sara Baban, som i høyreorienterte blogger ganske enkelt var kvinnen med maskingeværet på skulderen (hun hadde også lagt ut en tegning av en kurdisk jagerfly fra Rojava på henne, den de facto autonome regionen ). Nord-Syria Facebook-side). Nesten ingen angrep den tredje hovedrolleinnehaveren, Ketil Lund (79), en tidligere høyesterettsdommer som spiller seg selv i stykket: «Jeg er hvit, og derfor overlegen», kommenterte Lund sarkastisk under en lunsj i Oslo.

Ser ut som regissøren fortsatt ikke kan tro hva som skjedde.

Oslo-politikere fra Fremskrittspartiet krevde at offentlige midler fjernes fra alle teatre som ønsker å vise «Ways of Seeing». Den konservative kulturministeren gikk i hvert fall imot. Men det kom ingen flere invitasjoner. Plutselig snakket alle om stykket, og ingen hadde sett det. «Plutselig var vi monstre som angrep en fredelig familie,» sier Hanan Benammar. Det mest bekymringsfulle var ikke ytre høyre, men svikten til mainstream media, «og alle menneskene i sentrum og venstre for sentrum som ganske enkelt adopterte høyreorientert propaganda. Uten noen etterforskning og uten noen forskning». Det var støttespillere, men de var unntaket. «Venstresiden og kunstverdenen ignorerte oss også i flere måneder.»

Til syvende og sist tok landets statsminister et oppgjør med kunstnerne: Erna Solberg anklaget dem i Stortinget for å vanskeliggjøre politikernes arbeid med deres arbeid. – Regjeringssjefen sa selv at vi representerer en trussel mot demokratiet, sier direktør Pia Maria Roll under en samtale i en liten asiatisk snackbar. Det ser ut til at hun, som beskriver seg selv som «en evig dum optimist», fortsatt ikke kan tro hva som skjedde med dem og hva som skjedde med landet. Det er som om dramaet født på et lite teater i Oslo fortsetter på størst mulig scene. «Alt vi ønsket å vise skjedde plutselig foran øynene våre,» forklarer Hanan Benammar: høyresidens infiltrasjon av offentlig diskurs, de økende angrepene på kunstfrihet og ytringsfrihet, åpen og forkledd rasisme.

Og hvis det var en skjult auteur for dette metadramaet, hadde han en upåklagelig følelse av timing og fantastiske vendinger. Dagen etter statsministerens angrep på teaterskapere, torsdag 14. mars, grep en deus ex machina inn i form av den norske etterretningstjenesten PST. Mens justisminister Wara deltok på et møte om Brexit i parlamentet, brøt en arbeidsgruppe fra PST seg inn i huset hans og arresterte partneren hans. Laila Anita Bertheussen, talsperson for PST, fortalte senere til den enda mer lamslåtte nasjonen at hun var sterkt mistenkt for selv å ha organisert alle angrepene mot huset og bilen hennes «for å gi inntrykk av at det var «utført et angrep».

De gnir seg i øynene igjen. «Fantastisk. For et mirakel, tyngdekraften til dette stykket,» sier Ketil Lund, det eldste medlemmet av laget, nesten 80 år gammel. Den tidligere advokaten og dommeren har vært en levende legende i Norge siden hans «Lundkommisjon» avslørte ulovlige overvåkingsaksjoner utført av sikkerhetsapparatet mot politisk upopulære personer på 1990-tallet: «Det brakte hele galskapen til denne nasjonen. Natten etter pågripelsen av Anita Bertheussen gikk Hanan Benammar og danset til klokken tre om morgenen. «Jeg mener, bare det faktum at kunst har konsekvenser,» sier hun. «Alle maskene som har falt.» Og så, samme dag som justisminister Tor Mikkel Wara gikk av, fikk skuespillerinnene og regissøren vite at de var plukket ut til stipend fra Norsk Kulturråd.

«Det som skjedde med oss ​​er et klassisk eksempel på virkelighetsinversjon.»

En lykkelig slutt? Sannhetens, rettferdighetens og demokratiets seier? Ikke nok. Tabloiden dukket opp dagen etter avsløringene om kona til justisministeren og dagen etter at han gikk av. VG med tre historier om affæren. Den ene fikk tittelen: «Den beste statsadvokaten vi noen gang har hatt», og den andre: «Hvor vanskelig det er for familien». Ofre deg selv for alltid, uansett hva fakta sier.

Frem til i dag er det ingen som har beklaget overfor folket i teatret. Ikke statsministeren, hvis sympati også gikk til hans justisminister og hans «familietragedie». Og ikke den offentlige fjernsynskanalen NRK heller, som foretrakk å gjøre en artikkel om utdeling av stipend til skuespillerinner dagen etter de spektakulære avsløringene – og igjen avhøre blant annet høyrekanten i Frp Christian Tybring-Gjedde, som bl.a. som forventet, fant det ekkelt at «hatet» som spres mot ekte nordmenn nå er subsidiert med enda mer statlige penger. » sier regissør Pia Maria Roll. «Når det skjer, vil ting bli virkelig komplisert for demokratiet.»

«Det som skjedde med oss ​​er et klassisk eksempel på virkelighetsinversjon,» sier Hanan Benammar. Et eksempel på hvordan normer og vilkår endres, spesielt når et høyreparti går inn i regjering. Når fakta og virkelighet erstattes av følelser, harme og manipulasjon. «Jeg hører nå at jeg polariserer,» sier Benammar. «Seriøst: Betraktes det å være mot rasisme som polariserende i dag?» Teaterskapere har gjentatte ganger blitt stemplet som venstreradikale. Ketil Magnussen, direktør for en stor internasjonal dokumentarfilmfestival i Oslo og en av få som offentlig har støttet teaterfolket, syntes også det var skremmende: «Dette er Erdoğans taktikk i Tyrkia, Slik opererer de i Ungarn og Russland».

Ja, noe skjer. Noen mennesker våknet. Det er kimen til debatt. Det var en demonstrasjon for artistene (når de var forsiktige). Sist søndag ble «Ways of Seeing» nominert til Heddaprisen for Årets beste skuespill (en annen den vant). Troppen kan knapt unnslippe invitasjoner.

Og likevel er noe ødelagt. «Tilliten er borte», erklærer Anne-Cécile Sibué, direktøren for Black Box Theatre. Tillit til sentrale aktører og institusjoner i norsk politikk og media. «Det er nå helt klart et før og et etter. Ingenting blir det samme igjen,» sier Sibué. «Men det avgjørende spørsmålet er: hvordan vil det se ut etterpå?»