På en pressekonferanse i Oslo kom norsk statsminister Jonas Gahr Störe med en «sterk oppfordring» til andre land om også å anerkjenne en uavhengig palestinsk stat. Som svar tilbakekalte Israel sine ambassadører fra Irland og Norge og truet Spania med lignende tiltak.

Opprettelsen av en egen palestinsk stat er fortsatt et fast mål for tysk utenrikspolitikk.

Oversatt betyr dette: For det første er dette fredsforhandlinger. På slutten av disse forhandlingene bør det være en tostatsløsning. Men for den føderale regjeringen er en dialog i Midtøsten fortsatt langt unna.

Midtøsten-ekspert Muriel Asseburg fra Science and Politics Foundation ønsket Spanias, Irlands og Norges beslutning velkommen til ZDFheute: «Dette er et viktig skritt som understreker behovet for en politisk prosess for konfliktløsning som inkluderer retten til selvbestemmelse for begge folkene. og på grunnlag av 1967-grensene.

Tyskland vil ikke ta dette skrittet nå, men det bør støtte det, ikke avvise det. Til slutt støtter han også et tostatsoppgjør.

Scholz og Baerbock må nå handle og sette i gang et tilsvarende europeisk initiativ.

Det kan imidlertid ikke være noen anerkjennelse av Palestina uten europeiske sikkerhetsgarantier for Israel.

Schirdewan kritiserte Israels reaksjon og tilbaketrekningen av israelske ambassadører fra Irland og Norge. «Spesielt i den nåværende situasjonen må alle diplomatiske kanaler forbli åpne. I denne forbindelse anser jeg tilbaketrekningen av israelske ambassadører som et dårlig signal og en feil.»

Historien om konflikten i Midtøsten fra 1900 til i dag i kart:

Anerkjennelsen av de tre europeiske statene retter seg mot den palestinske myndigheten med base i Ramallah. Den er dominert av Fatah og har en rekke departementer, byråer og sikkerhetsstyrker som utfører statlige funksjoner i deler av Vestbredden som ikke er under israelsk administrasjon. Den autonome myndigheten opprettholder også en rekke diplomatiske oppdrag internasjonalt.

Dette tiltaket representerer et alternativ til væpnet kamp. Det kan også styrke de palestinske myndighetene, som fortsatt holder seg til en tostatsavtale.

Avgjørelsen er fremfor alt et symbolsk politisk skritt uten betydelige folkerettslige konsekvenser som strekker seg utover de tre anerkjennende statene. De palestinske områdene vil heller ikke automatisk motta mer penger, territorielle krav eller andre håndgripelige fordeler.

Flertallet av verdens stater anerkjenner Palestina som en stat, omtrent 146 av FNs 193 medlemmer. EU-medlemmet Sverige tok dette steget allerede i 2014 – uten store konsekvenser. Mange sentral- og østeuropeiske stater har anerkjent Palestina siden 1988.

I prinsippet står hvert land fritt til å velge de statene det anerkjenner diplomatisk; det er ingen plikt til å gjøre det. Omvendt er selve eksistensen av en stat ikke knyttet til diplomatisk anerkjennelse fra andre stater. Dette er et grunnleggende prinsipp i Montevideo-konvensjonen av 1933, reglene som Tyskland og EU fortsatt følger i dag.

Den politiske eksistensen til en stat er uavhengig av dens anerkjennelse av andre stater.

Montevideo-konvensjonen etablerer også vilkårene som territorier må oppfylle for å bli anerkjent som en stat: en «permanent befolkning», et «definert nasjonalt territorium», en «regjering» og «kapasiteten til å opprettholde forbindelser med andre stater». Hvorvidt og i hvilken grad de palestinske områdene oppfyller disse kriteriene har vært et kontroversielt tema i folkeretten i flere tiår.

Staten Palestina er imidlertid fullt ut anerkjent i flere FN-organisasjoner som kulturorganisasjonen Unesco. Beslutningen til Spania, Irland og Norge har ingen innvirkning på FNs status.