10 minutters lesetid

Dokumentarfilm av Veronika Lišková Besøkende (2022, 83 min), vist denne uken på Tromsø internasjonale filmfestival, tar også for seg konsekvensene av global oppvarming, men fra menneskets, ikke naturens synspunkt. Hovedpersonen, sosialantropologen Zdenka Sokolíčková, kommer til Longyearbyen med sin familie (en polarvernmann og tre små barn) for å studere effektene av klimaendringer på det lokale Longyearbyen-samfunnet på rundt 2500 mennesker, som i betydelig grad består av gruvearbeidere, polarforskere (Longyearbyen har eget universitet) og guider.

Takket være Svalbardtraktaten består byens innbyggere av mer enn 50 nasjonaliteter og opptil 20 % av lokale skolebarn er ikke-norske. Når det gjelder behovet for økologiske endringer, har den norske regjeringen besluttet å avvikle kulldriften i Longyearbyen. Av disse grunner blir Svalbard av noen sett på som «spesielt ideelt for å skape et postnasjonalt område og en fremtidig testplass for lokale, selvstyrende og eksperimentelle samfunn som innretter seg etter øko-design. kosmopolitisk for bærekraftig planetarisk medborgerskap» . (ifølge den danske billedkunstneren Eva La Cour som skrev i 2021).

Etter å ha tilbrakt flere måneder i Longyearbyen og snakket med hundrevis av samfunnsmedlemmer, oppdager Zdenka at Longyerabyen, i det minste foreløpig, ikke helt passer til en slik utopisk visjon.

Ta for eksempel endringen av grønt. Ingen benekter at kullgruvedrift er en stor miljøforurenser. Ikke desto mindre var gruvearbeiderne og deres familier ryggraden i lokalsamfunnet tidligere. Hva vil skje når den siste fungerende norske gruven stenger (som planlagt i år) og de ansatte (inkludert folk fra lokale selskaper som er avhengige av kullindustrien) – anslått til 10 % av den totale befolkningen fra byen – må forlate (den skjærgården kan virkelig ikke klare seg uten arbeid)?

Dessuten vil Svalbards avhengighet av sesongturisme nødvendigvis gjøre lokalsamfunnet flytende, bestående av enten korttidsbesøkende (derav filmens tittel) eller langtidsturister (som Henningsen uttrykker det). ), og øygruppen vil bli en slags art. av sveitsisk skianlegg med isbjørn.

Så er det spørsmålet om ikke-norske innbyggere på Svalbard, spesielt de utenfor EU/EØS, som ofte sees i tjenestesektoren i Longyearbyen. Ifølge filmen legger ikke den norske sentralmyndigheten til rette for integrering av disse menneskene i det norske samfunnet fordi de ikke ønsker at Svalbard skal bli en bakdør til Norge. Lengden på oppholdet på Svalbard spiller ingen rolle for utlendinger. I Fastlands-Norge kan ikke-norske statsborgere først stemme ved kommunevalg etter tre års botid i landet. På Svalbard er det derimot kun ikke-norske statsborgere som allerede har oppholdt seg minst tre år på det norske fastlandet som kan stemme ved lokalvalg. På denne måten holdes mulig utenlandsk innflytelse på lokalt selvstyre under kontroll. Et annet problem er manglende norskkunnskaper hos utlendinger. Noen lokale klager på dette (filmen er forresten innspilt på en blanding av tsjekkisk, norsk og engelsk, som fungerer som en lingua franca). Men når Zdenka hjelper til med å organisere norsktimer for nybegynnere og 60 personer melder seg på, er det ingen organisasjoner i byen som kan eller vil leie et passende rom for et språkkurs.

Dette er et eksempel på hvordan det blir stadig vanskeligere for Zdenka å forbli en objektiv observatør, og hun prøver å gjøre noe for å hjelpe respondentene sine. Oftere enn ikke er denne hjelpen virkelig upraktisk, utover muligheten for respondentene til å snakke om sine til tider uoverstigelige vanskeligheter. På et tidspunkt vises det til og med hvordan Zdenka bryter sammen i gråt etter å ha hørt historien fra en av informantene. Zdenkas norske mentor (anonym i filmen, men identifiserbar som professor Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo) råder ham i et nettintervju til å ikke blande forskning og sosialt arbeid (noe som er lettere sagt enn å gjøre etter omstendighetene).

Noen ting blir imidlertid ikke snakket om eller vist offentlig, som den kontinuerlige russiske tilstedeværelsen på Svalbard siden begynnelsen av 1900-tallet, eller til og med før, med byen Barentsburg som nåværende alternative administrasjonssenter. Selv om Russland også har undertegnet traktaten, hevder det at sjømennene, kjent som Pomors, oppdaget Svalbard lenge før Barents, så de ser på øygruppen som sin egen og ville ikke ha noe imot å ha alt for seg selv.

Dette er trolig underforstått, men ikke uttalt, når filmen sier at Oslo må ta konkrete geopolitiske beslutninger angående Svalbard.

Bortsett fra inntekter fra kull og turisme, genererer ikke øygruppen så mye, mens nesten alt innbyggerne forbruker og blir til avfall fraktes til og fra Svalbard. Det høres ikke ut som en veldig attraktiv forretningsmodell. Men hvis Norge trekker seg ut av Svalbard, hvem eller hva vil ta dens plass (spør en respondent)? Dette er ikke et retorisk spørsmål og Norge fortsetter å ta sine forpliktelser overfor Svalbard på alvor.

Med sin film viderefører Líšková den sterke tradisjonen med (multi)nasjonale dokumentarer på Svalbard (denne ble co-produsert av Tsjekkia, Norge og Slovakia), samt vitenskapsdokumentarsjangeren generelt. Selv om (eller kanskje fordi) regissøren ikke har noen tidligere erfaring med Svalbard (eller Arktis), klarte hun å finne på noe virkelig originalt.

Det er ikke bare det at han med suksess kombinerer de populære modusene «illustrert foredrag» og «vitenskapsmann som forsker» (for å bruke terminologien introdusert av Christopher Kustusch i 2007). Siden få vitenskapelige artikler på Svalbard er så lange som Besøkende (som også tok fire år å filme), bidrar filmen til å se forskning som en prosess snarere enn et resultat, og unngår overfladiskhet ved å avsløre lokalsamfunnets situasjon.

Også, så vidt jeg vet, fokuserer ingen annen film i samme kategori på noen som ikke er kartograf, geolog, glasiolog eller romfysiker (alltid mann) – men en sosiolog som også er kvinne. Kvinners bidrag til livet i det fjerne nord, enten det er vitenskapelig eller ikke, er uansett underrepresentert i media over hele verden og Besøkende de er et viktig skritt mot korreksjon. Sist, men ikke minst, er det en film om en outsider som ønsker å hjelpe samfunnet hun har kommet for å leve og studere i – frustrert over at hun ikke kan gjøre nok for å forbedre situasjonen.

Samfunnsvitere har det ofte vanskeligere på Svalbard enn sine polfarere, da lokalbefolkningen ikke er så glad i påtrengende dybdeintervjuer, spesielt når forskjellige etterforskere har en tendens til å stille lignende spørsmål om og om igjen. Likevel viser filmen The Foxes at samfunnsforskning tilhører Svalbard og har en udiskutabel rolle i øygruppens usikre fremtid.

Andrei Rogachevsky (UiT Arctic University of Tromsø)

308