Den grå sementplanten dukker opp fra den norske snøen, det er et unikt sted. Gule kraner står der, til og med en sementblander nærmer seg. «Det som skapes her», sier Robert Habeck i den tykke snøen, «er fremtiden til dette sementverket».
Miljøpartiet De Grønnes økonomiminister kom til Brevik for å undre seg over fremtiden. Det tyske byggevarekonsernet Heidelberg Materials bygger om et helt sementverk der, godt 150 kilometer sør for Oslo: Der skal karbondioksid fanges i stor skala fra neste år. Sementproduksjon er en av klodens største klimasynder, og står for 8 % av de globale utslippene. Bare 400.000 tonn CO2 må fanges opp og lagres under bakken ved Brevik, i underkant av én prosent av Norges nåværende utslipp. Men Habeck tar seg selvfølgelig ikke av Norge, han tar seg av Tyskland.
Fordi teknologien bak spin-off fortsatt anses som tabu i Tyskland: Carbon Capture and Storage, eller CCS for kort. For godt femten år siden var separasjon av karbonlagring allerede et stort tema i Tyskland, men på den tiden hovedsakelig for å bedre klimabalansen i kullkraftverk. Miljøvernere ropte, i mange regioner ble det grunnlagt innbyggerinitiativer for å forhindre avleiringer. En lov ga til slutt et de facto forbud. I hvert fall i Tyskland.
Norgesbesøket skal bidra til å løsne fronten, også i Habecks eget parti. Ministerens nye motto er: «Bedre å putte CO2 i bakken enn i atmosfæren». Før noe skjer i store deler av bransjen, ville det være best å stole på CCS. «Vi har kastet bort så mye tid at vi må si til oss selv: vi tar det som er tilgjengelig,» sier Habeck. Og til slutt er det industrier som ikke bare kan gå over til grønt hydrogen for å bli klimanøytrale – som stålverk og kjemisk industri. De trenger andre løsninger. Og det er her CCS kommer inn.
Ved Brevik sementfabrikk er det allerede på plass meterhøye ståltårn, der karbondioksid til en viss grad må fjernes fra luften. Tårnene er hjertet i en klimavennlig fremtid her, og de forventes å bli reist i sommer. Sementindustrien er en av dem som kjemper for klimanøytralitet. Karbondioksid forekommer her allerede i den kjemiske prosessen som sement utvinnes med fra kalkstein – og det i enorme mengder. Ingen energieffektivitet kan endre det. Karbondioksidet må gå et annet sted.
Budskapet er: ikke bekymre deg, det er trygt
Norge, i dag Tysklands største gassleverandør, har også gigantiske lagringssteder for overflødig karbondioksid. Vest for Bergen, 2500 meter under havoverflaten, skal reservoaret som også skal lagre Breviks CO2 stå ferdig neste år. Skip vil en dag sirkle rundt sørspissen av Norge, pumper presser frossen klimadreper inn i porøst stein. Tidlige eksperimenter viste at CO2 «mineraliseres» der, sier Habeck, slik at den ikke lenger kunne slippe unna. Meldingen går også til Tyskland: ikke bekymre deg, det er helt sikkert.
Habeck har forberedt kursendringen en stund. Passende nok har departementet hans i oppgave å evaluere Tysklands CCS-lov, og kabinettet godkjente den tilsvarende rapporten kort før jul. Teknologier knyttet til separasjon av karbondioksid er «stort sett modne», sier han. Dessuten: ifølge studier, for å nå de tyske klimamålene, er de «nødvendige i stor skala».
Selv blant miljøvernere blir CCS ikke lenger sett på som halvparten så kritisk som det en gang var – også siden utfasingen av kull har gjort misbruk av de fossile konsekvensene usannsynlig. – Holdningen har endret seg mye, sier Erika Bellmann, tysk sjef for Bellona, avleggeren av en norsk miljøstiftelse. «Det er ikke lenger et spørsmål om, men om hvordan.»
Imidlertid har den tyske føderale regjeringen fortsatt å forholde seg til hvordan en stund. For at norske lagringssteder skal kunne ta opp CO2 fanget fra Tyskland, må regjeringen ratifisere en tilleggserklæring til London-protokollen. Dette skal hindre at havet blir en dumpingplass. Det er faktisk en formalitet, og det er også Miljøverndepartementet villig til. Men ting drar utover, djevelen sitter i detaljene. Transporten av karbondioksid til tyske kyster må fortsatt reguleres, enten det er med jernbane, skip eller rørledning.
Og til slutt må også innsatsen for næringen være verdt det. Foreløpig gjøres dette hovedsakelig via europeisk kvotehandel – for for hvert tonn karbondioksid som et sementverk skaper på verdensbasis, sparer det i dag mellom 70 og 80 euro. Det kan også tenkes å fremme klimavennlige systemer, for eksempel gjennom de differensialavtalene som forbundsregjeringen også ønsker å bidra til at hydrogen får et gjennombrudd.
Habeck ønsker uansett ikke å nøle lenger. — Kommer vi over noe bedre senere, tar vi bare det beste, sier han. «Men å fortsette som før er definitivt det verste alternativet.»
