Vi er en subsidieøkonomi. I stedet for at selskaper fritt kjemper om kundene, stiller de opp, med armene utstrakt, om statstilskudd og kontrakter.

Det koster oss fem hundre milliarder i året. For ikke å snakke om at det ødelegger konkurransen, forvrenger markedet og begrenser entreprenørskap. Enda verre er det at pengene som formelt er tiltenkt vitenskap, forskning og innovasjon, innhentes av ideelle organisasjoner som fremmer utviklingsstans og etablering av såkalt ikke-vekst på deres vegne. Som ikke er annet enn elendighet, rasjonering og erstatning av kapitalistisk frihet med et bolsjevikisk diktatur.

Hva snakker vi om, at en halv billion kan brukes mye bedre. De kan redusere skattene betydelig for selskaper som introduserer genuine innovasjoner og nye produkter. Og å plassere resten i et offentlig risikoinvesteringsfond, som skulle støtte oppstart og bruk av ny vitenskapelig kunnskap i industriell praksis. Hvis vi gjorde det, ville støtten til innovasjon fra nasjonale offentlige ressurser plutselig hoppet fra én prosent av bruttonasjonalproduktet til seks. Private selskaper vil sikkert legge til minst fire prosent til.

Plutselig ville vi nå en stat der vi ville investere en tidel av rikdommen som produseres i fremtiden. Vi ville bli en innovasjonstiger. Selv om det endte opp med å ikke representere 10 % av BNP, men bare halvparten. I dag kan vi bare «skrape» 2 % av BNP til vitenskap og utvikling fra penger fra statsbudsjettet, europeiske midler og private kilder. Det er ynkelig lite og det er hovedgrunnen til at vi nå, selv om fabrikkene går for fullt og alle har jobb, blir fattigere. Fordi vi hovedsakelig produserer outsourcede produkter, ikke egne produkter med høye marginer.

Så, har vi funnet den mirakuløse «økonomiens hellige gral»? Tar vi en stor haug med penger og setter det inn i vitenskap, utvikling og innovasjon? Dessverre ikke helt. Pengevolumet er stort, og objektivt sett er vårt lite. Dessverre blir selv den biten stort sett kastet ut av vinduet i dag. I stedet for å støtte reell teknologisk fremgang, forbedrer vi bedriftens fortjeneste og kompenserer dem for investeringer de burde ha gjort selv (se 100 millioner for en skål for Penam). Det er enda galere når de er vant til å bestikke ideelle politiske organisasjoner.

Innenfor rammen av debatten om «ikke-vekst», som er en nymarxistisk teori som ønsker å etablere noe sånt som grønn kommunisme, har det blitt klart at en av de mye ropte hovedpersonene har mottatt rundt 6,5 millioner for sin organisasjon i 2021 kun fra vitenskapelige kilder, forskning og innovasjon. Vi underkaster oss alle ham for å spre hans illusjoner, noe som ikke vil fremme oss mot bedre teknologier, og tvert imot vil direkte hindre utviklingen. Ytterligere en million landet på kontoen til dette partiet fra norske midler, som selvfølgelig er utenlandske penger, men igjen fordelt av våre embetsmenn.

Det er virkelig håpløst. Vi har lite penger til vitenskap, og vi fortsetter å dytte dem i lommene til noen som vil at vi skal ha mye mindre totalt sett… Vi kunne ha gitt de over seks millionene til et vitenskapelig team som leter etter nye energikilder. For eksempel takket være fotosyntesen, som er mye mer effektiv til å fange opp solfotoner enn silisiumsolcellepaneler og som er et område der vi tilhører toppen. Men vi sa «nei»! Hvorfor mer ren strøm når kameraten her forklarer oss at vi ikke trenger det?

I denne sammenheng kan man ikke bli for overrasket over finansminister Zbyňek Stajnur, som ønsker å redusere utgiftene til vitenskap og forskning. Selvfølgelig er dette generelt feil. Men hvis de spesifikt brukes slik?!? Jeg sier til meg selv at vi må investere mye mer i innovasjon. Men systemet må endres. Hvordan? Ved å støtte virkelig innovative selskaper. Ved å motivere forskere og industrifolk til å samarbeide. Ved å oppmuntre til reelle investeringer i fremtiden i stedet for å kaste subsidier.

Det kan fungere slik: Bedrifter får en stor skattelette hvis de introduserer reell innovasjon og ny teknologi. Eller de vil betale for forskning som vil føre til et nytt høyteknologisk produkt. Eller vi refunderer dem inntil 100 % av prisen på kvotene dersom de investerer i å redusere utslipp – inkludert muligheten for å finansiere byggingen av et kjernekraftverk. Eller, i stedet for tilskudd, vil vi opprette et statlig fond som vil støtte for eksempel 30 % av innovative prosjekter som allerede har fått en privat investor (målet er å redusere risiko, ikke fortrenge privat virksomhet) i form av en interesse -gratis lån.

Innovasjon er den virkelige nøkkelen til fremtiden. Når du har nok billig energi og moderne teknologi, vinner du. Ikke bare i et globalt kappløp med konkurrentene dine, men også på naturen. Klimaet har alltid endret seg og vil alltid endre seg. Selv tidligere har kriser oppstått – noen ganger veldig raskt – og hele sivilisasjoner har mistet levebrødet i løpet av tiår. Stallen, styrken, rikdommen og teknologien har overlevd. De nedbrutte, de svake, de fattige og de primitive har forsvunnet. Slik har det vært i tusenvis av år og vil fortsette å være tilfelle gjennom dette århundret.

Vi har foran oss en stor kamp om en plass i solen med Kina og kanskje for livet med et klima i endring. For å overleve må vi hele tiden innovere. Det er mange måter å oppnå dette på. Men du må ville det. Han vil satse på kapitalismen. Ikke for dagens subsidiesosialisme og absolutt ikke for ikke-vekstkommunisme. Bare vekst vil redde oss. En økning i mengden energi som er tilgjengelig for oss. Vekst av vår teknologiske styrke. Vekst av selvtillit. Men vi foretrekker å betale oss selv med velgjørere, eller direkte med våre fiender.

Slutt med subsidiert porno!

Martin Schmarcz, redaktør for magasinet SPEKTÁKL, spektálk.gazetis.to

Foto: Pixabay

Forfatter: Martin Schmarcz