Forskere har studert hva folk tenker om klimakrisen. Og de fant at koblingen til aktivisme er syv ganger sterkere blant dem som er sinte enn blant dem som håper på forandring. En blanding av følelser inkludert frykt og skyld så ut til å være sterkest assosiert med støtte til systemisk endring og handling, mens en kombinasjon av tristhet, frykt og håp var mer assosiert med individuell atferdsendring. 2000 norske voksne deltok i undersøkelsen.

Assosiasjonen til klimaaktivisme er syv ganger sterkere for sinne enn for håp, sier norske forskere. – Problemet er ikke at folk er for redde for klimaendringer, sier Thea Gregersen, klimapsykolog ved Norsk forskningssenter og hovedforfatter av studien. — Problemet, i hvert fall i Norge, ser ut til å være at de ikke er redde nok.

Da forskerne spurte respondentene om hva som gjorde dem sinte, fant de ut at de fleste respondentene siterer menneskelige aktiviteter, som å forårsake klimakrisen eller ikke å stoppe den. 26 % av de spurte sa at sinnet deres var knyttet til dårlige menneskelige egenskaper, som manglende interesse. Men i gjennomsnitt sa folk at de bare hadde blandede følelser om global oppvarming.

«Forskerne satte kriterier som var for små til å måle effekten», kommenterte han i avisen. Verge Cameron Brick, en sosiolog ved Universitetet i Amsterdam, som ikke var involvert i studien. Dessuten brydde de seg bare om hva folk sa de ville gjøre. Ikke av det de faktisk gjorde. Samtidig har tidligere studier vist at «intensjoner korrelerer overraskende dårlig med faktisk atferd».

Overfor økningen i tilfeller av miljøangst, prøver psykologer over hele verden å forstå hvordan folks følelser om ødeleggelse av naturen påvirker deres mentale helse og atferd. – Vi er imidlertid langt fra å ha en helhetlig forståelse av dette temaet, sier Caroline Hickman, klimapsykolog ved University of Bath, som ikke var involvert i den norske studien. «Hvis noen selvsikkert presenterer dette materialet som gyldig eller hevder å være en ekspert, ignorer det.»