Blant dem var Antonín Vondruška (1934-1997), sønn av en velstående Praha-forretningsmann som i en alder av fjorten år flyktet fra republikken for å legge ut på et eventyr i New Zealand etter å ha tilbrakt tre år i Tyskland.

Vondruška registrerte i sine memoarer detaljene om den syv uker lange transoseaniske reisen, som begynte i havnen i Napoli sommeren 1951. Kapittelet fikk tittelen I kongeriket Neptun:

«Til slutt, 8. juli, lastet de oss og tok oss til havnen. Det norske skipet Goya, chartret av IRO, ventet på oss der. Den ble drevet av en åttetommers dieselmotor, som målte 130 meter lang, 17 meter høy og mindre enn 9 meter høy. Den ble bygget av det tyske selskapet Vulcan i juni 1938 og chartret av rederiet West Africa Line. Etter krigsutbruddet ble hun overtatt av den tyske marinen og brukt som ubåtforsynings- og reparasjonsskip under navnet Kamerun. Goyaen har hatt dette navnet siden 1947, da det ble overlevert til den norske regjeringen som en del av krigserstatningen. Hun reiste jevnlig mellom havner i Nord-Europa og Amerika som et lasteskip. Selv om kildene ikke spesifiserer det, ville det vært brukt på den tiden til transport av husdyr. Opptil 1160 passasjerer kunne gå ombord.

Ved første øyekast virket det overraskende for oss – vi var alle vant til at dampbåter kjørte fra Praha til Chuchle på det meste. Det var søndag, utrolig rolig, varm luft og en sterk lukt av alt blomstrende grønt rundt. De tok oss med til hytta hvor vi skulle sove. Vi så oss ikke engang helt rundt og løp mot broen for ikke å gå glipp av starten. Mange av oss ville ikke gå eller sove den natten, men kapteinen var fast på at ingen av passasjerene fikk komme om bord etter middag. Vilkårene var strenge, nærmest militære. Informasjonsbrosjyrene advarte på forhånd om at kapteinen var den absolutte mester om bord og at enhver ordre, selv om den tolkes av mannskapet, umiddelbart må etterkommes uten noen debatt eller unnskyldning, selv om det virket tåpelig. Hver morgen, klokken ti, gjennomførte kapteinen og offiserene en renholdskontroll hvor det ikke ble registrert noe feil. I tillegg til sjøretten ble det nesten daglig publisert ulike forskrifter, på oppslagstavler eller via skipets radio, og hver passasjer hadde plikt til å gjøre seg kjent med dem.

Under krigen ble Goya omgjort til troppebærer, så to store varehus ble omgjort til rom. Det var svært vanskelig å komme inn i de tre etasjer høye køyene når beboeren av overkøya allerede lå nede, fordi fjæren hadde bøyd seg og sengene var så tett i tett at det var helt umulig å sitte på dem. Halvparten av passasjerene sov i lasterommet, og siden vi var mer enn tusen om bord, ble det rundt fem hundre. Mellomlageret var okkupert av menn, kvinner og barn. Familier ble derfor revet fra hverandre. Hvert rom hadde en liten drypp av ikke veldig velsmakende drikkevann i gangen nær trappene. Når knappen ble trykket, sprutet en ca. 5 centimeter høy fontene ut fra en liten dyse. Det var ikke rent vann til vask, saltvann ble pumpet inn i dusjene, disse fontenene var en snublestein under reisen. I tropene, som ingen av oss var vant til, var det enorm varme og selvfølgelig tørst. Jetflyene opererte kontinuerlig, med en permanent kø ved hver av dem. Vanligvis hadde en person ikke nok å drikke ordentlig, etter noen køer ville de som ventet dytte ham vekk, og hvis han fortsatt var tørst måtte han stå i den lange køen igjen.

Selv led jeg av sjøsyke i flere uker fra Rødehavet og ønsket å dø. Som engelskmennene sier, man dør ikke av sjøsyke, de som lider skulle bare ønske de kunne dø. I løpet av dagen tilbrakte jeg mesteparten av tiden min på dekk og så med moro på mastespissen og samtidig, vekselvis fra venstre øyekrok og deretter fra høyre øye, mot horisonten som nærmer seg. Og jeg ble verre og verre.

Før det hersket sulten i den tyske flyktningleiren. Vi fikk en ganske sølle rasjon med mat en gang hver tiende dag, og vi pleier å sluke den de første dagene, for så å ligge på sofaen og drømme. Jeg hadde denne favorittideen at når jeg en dag kommer til det lovede landet, skal jeg koke en hel stor panne med filet med rømme, jeg skal kutte rundt tretti ravioli i biter i en bolle, jeg skal helle fileten til randen, Jeg skal tømme et helt glass. tyttebær på den, så begraver jeg ansiktet mitt i det og fnyser som en gris. Ingen skje, ingenting. Nå, på skipet, begynte jeg å tenke på en helt annen enhet. Med den konstante varmen, vannmangelen og sjøsyken ble det ikke tenkt mye på maten, men hun var konstant tørst. Og å stå i kø for vann samtidig som man har lyst til å kaste opp er heller ikke særlig tiltalende. Så ved slutten av Australia-turen hadde jeg designet og perfeksjonert et automatisert stillas som buet over en sofa omgitt av vifter. På den tiden hadde ingen hørt om klimaanlegg. Det ville være en serie tønner på stillaset, og hver tønne ville ha et spiralkjølerør som strekker seg fra kjøleskapets sentrale kompressor. Tønnene skulle fylles med ulike fruktjuicer og cider, og fra hver av dem ville et tynt gummirør føre til et slags tastatur plassert foran sofaen. Hver tast ville aktivere en liten stempellukker, og utgangen til alle ville være koblet til et slags horn med en spiss. Så en tilbakelent passasjer kunne bruke tastaturet til å lage hele symfonier og konserter av frosne nektarer som uten problemer strømmet fra munnstykket direkte inn på tungen deres. Fordelen med disse sprø drømmene er at man aldri blir fornøyd og halsen forblir uttørket – så det er en endeløs nytelse for dens uvirkelighet.

Alle passasjerene skulle veksle på å hjelpe til på kjøkkenet. Dette hadde noen fordeler, men jeg hadde bare min tur en gang, og det var like før Aden, i Rødehavet, da været var som verst. Jeg ble kastet ut av kjøkkenet så snart magen min begynte å vokse synlig fra haugen med skivede meloner vi hadde lastet inn i Port Said. Og så inviterte de meg aldri igjen. Da vi gjorde en livbåtøvelse før ekvator, tok en venn et bilde av meg iført vest. Jeg hadde blitt nesten ugjenkjennelig, og gikk fra en lubben liten gutt til et strittende, avmagret spøkelse. Jeg kan anbefale sjøsyke til leserne som en garantert, superrask vekttap-peeling.

Goya-skipet tok denne turen flere ganger til New Zealand og minst én gang til Australia før transporten vår. Jeg fikk senere vite at etter en vellykket, om enn ubeleilig, levering til gruppen vår, tok den veien til Japan hvor den ble solgt for skrot. Jeg ville ikke blitt overrasket. Vi stoppet to ganger i det indiske hav, en gang i cirka to dager, hvor en slags gangvei ble senket ned i sjøen på siden med tau – det sies at stålplatene var malt med lakk for å unngå rust. Autogen sveising, som de brukte den gang med en liten skarp flamme, skulle kun brukes til å brune gammel maling. Vel, det er nok bra at vi ikke kjenner detaljene. Jeg kan ikke forestille meg hvordan panikk kan oppstå på et så overfylt skip. Heldigvis var været rolig, men veldig varmt og fuktig. Jeg utnyttet pausene mine til å seremonielt og verdig begrave min Gibson i havet, gitaren som min far hadde smuglet inn i Tyskland i 1949 og som hadde fulgt meg gjennom leirene frem til nå. Men på skipet kollapset det definitivt og vred seg på en slik måte at ethvert håp om å ha en ekte var åpenbart håpløst.

Vi kom endelig til Wellington, og et nytt kapittel i livet åpnet seg for meg og de andre bankede guttene…»

Tsjekkere ombord på Goya i Adenbukta. FOTO: fra arkivene til Martin Nekola

Det skal også legges til at Antonín Vondruška flyttet til Wellington, steg i gradene for å bli en anerkjent kokk på det luksuriøse St. George Hotel også vakte medieoppmerksomhet da, etter okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i august 1968, organiserte demonstrasjoner av hundrevis av demonstranter foran. av den sovjetiske ambassaden.

Historiker og statsviter PhDr. Martin Nekola, Ph.D. uteksaminert fra fakultetet for kunst ved Charles University i Praha. Han spesialiserer seg hovedsakelig på tsjekkoslovakisk eksil etter februar 1948, landsmannsspørsmål og udemokratiske regimer. I tillegg til fire hundre fag- og populærvitenskapelige artikler har han også publisert tjuefem monografier og forbereder enda en. Samtidig er han koordinator for prosjektet The Czechoslovak Talks, som samler inspirerende historier om tsjekkere fra hele verden.