Ikke mindre enn 3648 amerikanske økonomer har signert den, inkludert 28 nobelprisvinnende økonomer og fire tidligere sjefer for den amerikanske sentralbanken. En ble publisert tidlig i 2019 åpent brev i en forretningsavis Wall Street Journalder toppmøtene for den økonomiske profesjonen i USA ba om etablering av en nasjonal CO₂-avgift. «Umiddelbar» handling mot det «alvorlige problemet» med klimaendringer er nødvendig, skriver de.

Som CO₂når den først er beskattet, kan «markedets usynlige hånd» gjøre jobben sin, heter det i brevet. Dersom klimagassutslippene er (vesentlig) dyrere, vil bedrifter og investorer automatisk ha et insentiv til å investere i grønne teknologier. Dette vil gjøre «kompleks regulering» fra myndighetene (som utslippsstandarder) unødvendig.

Ideen om at skattlegging av utslipp er den beste måten å redde klimaet på er også vanlig blant mange økonomer i Nederland. Institusjoner som Nederlandsche Bank og Det internasjonale pengefondet ser det også som det mest effektive verktøyet. Alternative former for statlig intervensjon – klimareguleringer og subsidier – er mindre populære i den økonomiske verden: de sies å være markedsforstyrrende.

Alle disse økonomene tar helt feil, skriver Simon Sharpe i sin bok utgitt tidligere i år. Fem ganger raskere. Å tenke nytt om klimaendringenes vitenskap, økonomi og diplomati. Den britiske forskeren og tidligere klimafunksjonæren, nå tilknyttet blant annet FN, har ingen tålmodighet med denne «usynlige hånden» til markedet.

Aktiv intervensjon er nødvendig i dette markedet, mener han. Og nå, fordi tiden renner ut for å begrense global oppvarming til 1,5 grader (som avtalt i Paris i 2015). CO₂utslipp per enhet av BNP (dvs. i forhold til størrelsen på økonomien) må reduseres «fem ganger raskere» enn i de to foregående tiårene. Ellers blir de store risikoene knyttet til oppvarming på mellom 2 og 4 grader, som forskerne mener vi nå er på vei, synlige. For eksempel kan det bli umulig å jobbe ute i deler av India, Kina og USA. Og ifølge Sharpe er det ikke utenkelig at London må avstås til havet.

For å begrense disse risikoene så mye som mulig, oppfordrer han tre faggrupper – i tillegg til økonomer, forskere og klimadiplomati – til å gå en ny vei. Det «intellektuelle lederskapet» i den globale økonomien må «erstattes». Økonomer må forlate sin blinde tro på CO₂prissetting og velger i stedet subsidier. Forskere må komme ut av elfenbenstårnene sine og være mindre redde for å identifisere risikoen for voldsomme klimaendringer. Og klimadiplomater bør bekymre seg mindre for store internasjonale avtaler og fokusere mer på konkret samarbeid mellom land i grønne sektorer.

Angrepet på økonomi er det mest påfallende i boka. Regjeringer, skriver Sharpe, har ikke oppnådd de største klimasuksessene så langt ved å beskatte utslipp, men heller ved sjenerøst å subsidiere grønne teknologier. Noen ganger kan målrettede avgifter på fossile sektorer (f.eks. på kull) hjelpe, men subsidier er avgjørende.

Hans eget land, Storbritannia, har investert mye penger i å utvikle havvindkraft det siste tiåret, Tyskland og Kina har subsidiert bruken av solkraft, og Norge gjorde elbilen billigere og mer populær enn bensinbilen.

Sharpe minner om at for bare et tiår siden dominerte skepsis til subsidier til bærekraftige teknologier den offentlige debatten. I 2014 ringte hver uke Økonomen regjeringer, for eksempel, ikke investere penger i solenergi. Det var «den desidert dyreste måten å redusere utslippene på». På den tiden i Nederland ble det ofte sagt at vindturbiner drev takket være subsidier. Faktisk, skriver Sharpe, takket være disse subsidiene er solenergi nå den billigste formen for elektrisitetsproduksjon i de fleste land. Prisen på vindenergi har falt med to tredjedeler på ti år.

Besettelse med kostnader

Dette viser, skriver Sharpe, at økonomi kan oppnås gjennom statlig inngripen. Sharpe henter inspirasjon fra den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som gjorde sitt navn med boken Entreprenørstaten (Entreprenørstaten, 2013).

Sharpe er spesielt kritisk til mange økonomers tro på CO-prising₂ gjennom kvotehandelsordninger, der selskaper handler kvoter til markedspriser. Ifølge ham stammer dette systemet, som spiller en stor rolle i blant annet EUs og Californias klimapolitikk, fra besettelse fra økonomer og klubber som IMF om å føre en klimapolitikk «til lavest mulig pris». I mellomtiden ville fossilsektoren rett og slett forbli intakt.

Sharpes historie er ikke helt overbevisende. Merkelig nok tenker ikke briten på studiene som viser at kvotehandelsordninger så langt har fungert for å redusere utslippene. Som det viste seg nylig av en studie i det vitenskapelige tidsskriftet Natur at land med kvotehandel oppnår bedre resultater i kampen mot klimagasser enn land uten. I tillegg må også klimapolitikken finansieres, slik IMF nylig understreket. CO₂-skatt genererer penger – penger som så kan investeres i grønne subsidier. Hvorfor ikke bare og-og, det er spørsmålet som forblir i leserens sinn.

Utålmodighet dominerer Sharpes bok, og det er forståelig, i en tid hvor varmerekorder følger hverandre i et forrykende tempo og ekstreme værforhold gjør mer og mer skade. Han forventer med rette mer kreativitet og energi fra økonomer, forskere og klimadiplomater. Men i sitt behov for å sparke på hellige kyr, lar han (mulige) motargumenter stå udiskutert, noe som gjør denne interessante boken noe skuffende.