På vei hjem nylig en ettermiddag fra Bergen, Norge, gikk jeg forbi en gruppe mennesker som pratet mens de gikk på gaten med hakker og søppelsekker. Det var ikke et sjeldent syn. Dugnad, sier jeg til meg selv og smiler. Oversatt direkte til «arbeid eller støtte», er dugnad den norske praksisen med å jobbe sammen for å utrette noe for fellesskapet. Dugnaden jobber med andre ord til felles beste.
Etter eksamen fra Collège Saint-Benoît og Université Saint-Jean i 2022, flyttet jeg til Bergen for en Amerikansk Fulbright-student pris takket være som jeg har jobbet som engelsklærerassistent siden august i fjor.
Da jeg forberedte meg på å flytte, forventet jeg å omfavne et liv og måter som var annerledes enn de jeg vokste opp med i min hjemby Winona, Minnesota, og det jeg opplevde på universitetet. Da jeg kom, føltes kjernen i den vanlige hverdagen merkbart annerledes på noen måter. Men da jeg så gruppen av nordmenn fortsette nedover veien den dagen tidligere i vår, føltes noe kjent. Og i det øyeblikket kom det til meg. Jeg innså at verdiene som motiverte disse tilsynelatende annerledes livsstil var nok lignende til verdiene i hjertet av et av mine favorittsteder i verden – CSB og SJU. Saint Ben’s ble grunnlagt av søstre av Saint Benedict Order og Saint John’s ble grunnlagt av munker av Saint Benedict Order. Følgelig er høgskolene forankret i verdier som stammer fra Benedikts regel. Disse verdiene er ment å støtte det felles beste: en prioritering som også er sentral i norsk liv, eksemplifisert gjennom og utover dugnaden. Å jobbe for det felles beste er imidlertid bare der hvor overlappingen begynner mellom mine norske naboer og benediktinersamfunnet. Av de 11 kjerneverdiene høgskolene har identifisert, er tre også tydelige i det norske samfunnet.
Den første av disse er samfunnslivet. Når jeg tenker på min forståelse av samfunnslivet som student ved CSB og SJU, er det som umiddelbart kommer til tankene den vanlige høfligheten av å holde døren for menneskene bak deg. Bennies og Johnnies vet at det er uvanlig vanlig å holde døren på campus. Faktisk husker jeg at jeg snakket om det med vennene mine og veilederne i løpet av førsteåret. De fortalte oss at det var noe alle gjorde og måtte gjøres også. Like etter ble det så integrert i rutinen min at hvis jeg av en eller annen grunn ikke holdt døren for personen bak meg, føltes det som en feil. Selv om det virket som en enkel handling, følte jeg meg anerkjent og støttet av at noen holdt døren for meg, og ønsket å være med på å skape det miljøet. Å holde døren hele tiden minnet meg på at jeg var en del av et fellesskap.
I Norge kommer den samme verdien av samfunnslivet fra janteloven—Janteloven-som er en sosial kode hentet fra den dansk-norske forfatteren Aksel Sandemoses skjønnlitterære bok med tittelen: En rømling krysser sporene hans (I Flyktning Krysser Sitt Spor). I boken lister Sandemose opp 10 lover, som sier at den enkelte trenger alt. På grunn av deres ekstremisme og deres neglisjering av individualisme, blir disse sosiale kodene avvist i dag. Det norske samfunnet understreker likevel viktigheten av helhet. Dette er tydelig i hva folk forventer av samfunnet og hvordan de behandler hverandre. For eksempel er norsk deling hyppig og oppmuntret. Den utbredte troen på at alle bør ha tilgang til alle sektorer i samfunnet er tydelig i alt fra gratis utdanning og universell helsehjelp til gratis leie av sportsutstyr for ungdom og retten til leir nesten hvor som helst.
Dette kan også sees i hverdagslige interaksjoner, som hvordan nordmenn behandler personlig rom. Å unngå øyekontakt med andre er typisk og det å stå, i stedet for å sitte ved siden av noen på bussen, er vanlig. Selv om det i utgangspunktet virket kaldt og lite innbydende, hjalp samtaler med venner og kolleger meg å innse at dette er en iscenesettelse av samfunnslivet. Nordmenn verdsetter sitt eget rom og privatliv og tror de gir den samme respekten til de rundt seg gjennom disse handlingene.
Respekten for nordmenn strekker seg utover menneskene rundt dem til respekt og engasjement for miljøet, noe som bringer meg til den andre overlappende verdien: forvaltning. Når jeg tenker på forvaltning ved CSB og SJU, tenker jeg spesielt på Collegeville og en rekke gode minner – å gå på ski i arboretet, spise lønnesirup på iskrem, gå til kapellet Sagatagan Lake og lese bøker på favorittbenken min langs kysten. komme til tankene. Disse opplevelsene ble gjort mulig gjennom forpliktelsen til kloster- og universitetssamfunn for å beskytte og ta vare på jorden. Som et resultat var det å tilbringe tid i naturen ved CSB og SJU lykke og utvilsomt en av de mest verdifulle delene av tiden min på universitetet.
Norge er et av de reneste landene i verden, noe som ikke er en tilfeldighet, men snarere på grunn av befolkningens engasjement og flid med å ta vare på miljøet. På nasjonalt nivå har nordmenn lover og systemer som støtter dette. Norge har for eksempel det som kalles «buksesystemet», som økonomisk premierer resirkulering av aluminium- og plastflasker. Og det er et mye mer avansert kollektivtransportsystem enn det vi vet om i USA. Individuelt merkes også dette engasjementet. Nordmenn liker å tilbringe tid utendørs og følger nasjonale regler for å støtte en ren jord.
Norges kjærlighet til friluftslivet bringer meg til den endelige verdien av sammenligning: måtehold. Tolkningen av denne verdien ved CSB og SJU er at måtehold er «å være fornøyd med å leve enkelt og finne en balanse i arbeid, bønn og fritid». Etter min egen erfaring ved CSB og SJU var det å leve enkelt tydeligst i måten jeg brukte fritiden min på, som igjen ofte var i naturen eller bare med venner. Jeg tror det stammet fra min høyskoleutdanning ved St. Joseph og Collegeville. Når jeg ser tilbake, for meg, var denne fremmedgjøringen noe ekstremt spesielt i min CSB- og SJU-opplevelse. Riktignok har ikke universitetslivet mitt alltid vært balansert og moderat. Imidlertid beundret jeg klostersamfunn for å leve etter denne verdien. Spesielt beundret jeg deres rutiner og innstilling til hverdagen.
Selv om det kan høres noe annerledes ut, følte jeg en lignende beundring for måten nordmenn tilnærmer seg livet og jeg tror det stammer fra en verdi som også kan kalles måtehold. På søndager er de fleste butikkene i Norge stengt og fjellene oversvømmes av familier og studenter som tilbringer dagen i naturen. Mange feirer med fotturer fremfor kommersielle aktiviteter. I tillegg lever mange nordmenn mer balanserte liv. Selv om det alltid finnes unntak, ser ikke arbeidskraft ut til å være en slik monopolstyrke. Vanligvis går livet i et langsommere tempo og folk setter mer pris på de små øyeblikkene.
Mine romkamerater lærte meg dette gjennom sine tilnærminger til livet. Før jeg flyttet til Norge var søndagene fylt med forberedelser til uken, fotturer var en naturskjønn treningsøkt, og jeg hadde ofte kaffen min. Mine romkamerater lærte meg at søndager er for å ta opp uken og ta igjen, fotturer bør alltid inkludere te og sol, og kaffe bør nytes i butikken. Et siste eksempel på dette punktet er stopp-, slipp- og sug-mentaliteten som oppstår når solen skinner. I gjennomsnitt regner det 98 tommer i Bergen hvert år. Så når solen skinner stopper folk opp og har det gøy, ofte selv om det betyr at de studerer eller jobber mindre den dagen. Jeg beundrer spontaniteten og takknemligheten som finnes her for de små øyeblikkene i livet.
Å være omgitt av mennesker forpliktet til disse tre verdiene – samfunnsliv, forvalterskap og måtehold – hadde en enorm innvirkning på min universitetserfaring og året jeg bodde i Norge. Det som kom ut av denne erkjennelsen er todelt. For det første har jeg en ny forståelse for CSB og SJU og følelsen av at det å gå på universiteter med disse verdiene forlot meg. Uten dette fellesskapet ville jeg ikke anerkjent viktigheten av disse verdiene, beundret de som lever etter dem, og anstrengt meg for å gjøre det samme. I det tror jeg at noe ville gå tapt fordi etter hvert som jeg fortsatte å nærme meg dem i år, følte jeg mer glede fylt og inspirert av verden. For det andre oppdaget jeg at det å oppdage nye steder og nye mennesker kan hjelpe oss å bedre forstå hvor vi kommer fra; Å erkjenne sammenhengen mellom norske verdier og verdiene til mine alma mater har hjulpet meg med å få en dypere forståelse og føle meg nærmere begge steder.
