ENNår år 215 f.Kr. J.-C. 000 romerske menn var døde ved fronten. Til tross for dette hadde mange romerske kvinner sine egne velstand offentlig: De kjørte frem og tilbake over byen i dyre åpne biler, hadde på seg forseggjorte lilla kjoler, og dyrebare gullsmykker hang rundt halsen og armene deres.
Som historikeren Titus Livius senere forteller, gjorde denne oppførselen stor sint på tribunen Oppius, som krevde måtehold, seriøsitet og beskjedenhet i tiden med militære tap og krisen i Romerriket; oppførselen til velstående romerske kvinner var upassende og ville også utdype splittelsen mellom patrisiere og plebeiere, hvorav mange ble fattig på grunn av tapet av forsørgere ved fronten. Til slutt ble Lex Oppia vedtatt, en lov som massivt begrenset romerske kvinners friheter og selvuttrykk.
Som Livy skriver, fikk ingen kvinner bære mer enn en halv unse gull på kroppen offentlig, og lystkjøring i åpne vogner var forbudt. Bare 20 år senere, etter massive protester fra romerske kvinner, ble loven opphevet, selv om Cato den eldste advarte mot dette.
Mer enn to årtusener senere har ingenting endret seg i hjertet av den grunnleggende luksusdiskusjonen: der rappere og rockestjerner i Gucci-antrekk fra Ferrari reiser seg, dukker det gamle spørsmålet til Oppius opp: er det smakløst og skaper bare misunnelse – eller er det et uttrykk for ny selvtillit i vanskelige tider? Var romerske kvinner uansvarlige og uærbødige – eller var deres overdreven luksus en måte å håndtere sorg på, å ikke gi opp, å insistere på at du har rett til et godt liv?
En historie fra den nåværende utgaven av FAZ-magasinet «Frankfurter Allgemeine Quarterly»
Når alt annet har gått galt, kan formelt urimelige kjøp – en overpriset kashmirdyne, en elegant cabriolet, et fancy måltid på en stjernerestaurant – bidra til å opprettholde selvrespekten og livsgleden.
Men hva er «luksus»? Leksikonet definerer luksus som en innsats som går langt utover det som anses som et hensiktsmessig og vanlig middel for å sikre levestandarden for ting som er sjeldne eller svært vanskelige å produsere – det er derfor du må se nøye etter hvordan begrepet har historisk, regionalt og sosialt endret.
I gamle tider – og fortsatt i dag i enkelte deler av verden – ble rennende vann ansett som en luksus; moderne verdenshandel ble født av etterspørselen etter luksusvarer som krydder, kaffe, sjokolade eller sukker, som nå regnes som grunnleggende forsyninger. I Norge var det lenge forbudt å servere laks, mer enn rikelig i lokale farvann, til ansatte mer enn fire ganger i uken, mens det i mindre nordlige strøk ble ansett som en luksusdelikatesse på 1960-tallet, 1980, før det ble litt for kunstig. skimrende oransje slow-mover på den representative hotellbuffeten har blitt.
