Ved EM i Helsingfors i 1971 var to tenåringer med på det norske kvinnelaget på 1500 meter. Grete Andersen, 17, ble nummer åtte i sitt heat og klarte ikke å kvalifisere seg til finalen. Ingrid Christensen, 15, ble slått av banen i ermet og klarte ikke å fullføre. Opplevelsen var et så sjokk at hun fokuserte på sin første sportslige kjærlighet, langrenn, de neste syv årene.

De to motløse nybegynnere var bestemt til å gjøre seg bemerket som banebrytende fanebærere i kvinnenes maraton, under deres gifte navn.

For fire tiår siden, 17. april 1983, vant Grete Waitz London Marathon på 2:25:29,7. Det var fjerde gang på fem år at tidligere Grete Andersen rekalibrerte verdens beste tall for distansen på 26,2 mil.

Den pigtailed tidligere geografilæreren fra forstaden Oslo hadde brutt grensen for kvinners maraton ved å løpe over ni minutter, og bryte 02:30-barrieren i prosessen. Det ble starten på et norsk monopol i kvinneløp i London som skulle vare i seks år.

Waitz vant igjen i 1986, og registrerte sin raskeste maratontid noensinne på 2:24:54. Da hadde imidlertid slakk som leder av arrangementets verdensgrenser allerede blitt overtatt av romkameraten hennes fra EM i 1971.

Ingrid Kristiansen kom ut av barsel med en avgjørende seier på gata i London i 1984, og brøt deretter 2:20-barrieren et år senere med en suveren triumf på 2:21:06 som i 13 år var den beste i kvinnenes verden. maraton. Tidligere Ingrid Christensen vant igjen i 1987 og 1988, noe som gjorde henne til den mest suksessrike kvinnen i London Marathon-historien.

Ingrid Kristiansen vant London Marathon i 1987 (© Allsport/Getty Images)

I 1983 slo Waitz motstanderne og klokken under kalde, våte forhold – og til tross for en tilbakevendende kneskade og at quadriceps strammet seg etter hvert som løpet gikk. Hun krysset linjen med luftklokken som viste 2:25:28, men tiden ble korrigert til 2:25:28,7, og ga det som da ble ansett som den beste kvinneverdenen. (New Zealanderen Alison Roes vinnertid i New York City Marathon 1981 ble senere diskvalifisert fordi banen som ble brukt i Big Apple i 1981 var bare 42,047 km, et underskudd på omtrent 28 sekunder).

«Jeg ser ikke på det som en veldig bra dag med racing for meg,» insisterte en selvutslettende Waitz under pressekonferansen etter løpet. «Jeg hadde for mange problemer under løpet. Rekorden blir slått i morgen uansett.

Så det var det. Dagen etter overveldet Joan Benoit fra USA racingverdenen med en ytelse på 2:22:43 i Boston.

Likevel viste 1983 seg å være toppen av Waitzs utmerkede racingkarriere.

To måneder før hun kom tilbake til toppmaratonformen i London, hadde hun kommet tilbake fra skade for å vinne tilbake verdensmesterskapet i langrenn i Gateshead. Det var hennes femte seniorverdenskrone i langrenn, en bragd som kun ble matchet av den amerikanske kvinnedistanseløperen Doris Brown Heritage, hvis fem seire kom da arrangementet fortsatt var kjent som det internasjonale langrennsmesterskapet.

Waitz ble tidenes første verdensmester i maraton for kvinner. Ved det første friidretts-VM i Helsingfors i august 1983 syklet hun et strålende taktisk løp for å vinne på 2:28:09, og endte tre minutter foran den amerikanske løperen Marianne Dickerson.

Grete Waitz på vei mot maratonseier i det første verdensmesterskapet i Helsingfors (© Allsport/Getty Images)

Frustrerende nok viste OL-maratongull seg utenfor rekkevidde i Los Angeles i 1984. Benoit ble en klar vinner i hjemlandet. Waitz måtte nøye seg med sølvtrøsten, med den lille europamesteren Rosa Mota fra Portugal på tredjeplass og Kristiansen på fjerdeplass.

Gretes maratonstorhet var ennå ikke oppbrukt. Hans andre seier i London, i 1986, var karrierens raskeste maraton: 2:24:54. Så, i 1988, kom den siste av hans ni New York Marathon-seirer.

Ironien var at Waitz ble maratonløper nesten ved et uhell. Hun vurderte å trekke seg fra internasjonal konkurranse for å fokusere på undervisning da mannen hennes og treneren, Jack Waitz, overtalte henne til å prøve arrangementet i New York i 1978.

Hun hadde aldri løpt mer enn 16 mil før og så på turen først og fremst som en andre bryllupsreise. Dagen før løpet dro hun for å besøke Empire State Building og koste seg med en cocktail av reker, filet mignon og iskrem, skylt ned med en flaske rødvin.

Det kom som en overraskelse for Waitz at hun fant seg egnet til kravene til 26,2-milsløpet, og tok unna en del av Christa Vahlensiecks verdensrekord på 2:34:47,5 med vinnertiden 2:32:29,8 – for så å returnere til the Big Apple krysset 2:30 Rubicon med 2:27:32,6 året etter, og 2:25:41,3 i 1980.

Før hun snudde til maraton, hadde Waitz satt to verdensrekorder på banen, begge på 3000m på Bislett stadion i Oslo: 8:46,6 i juni 1975 og 8:45,4 i juni 1976. Da hun trakk seg fra løpingen i 1990, en bronsestatue av henne sto foran den norske hovedstadens berømte friidrettsarena.

Joggeskoene som Waitz brukte i løpet av 1982-sesongen er også en del av Museum of World Athletics (MOWA) artefakter.

Statuen av Grete Waitz foran Bislett stadion

Waitz døde i 2011, 57 år gammel, etter en lang og modig kamp mot kreft. New York Times beskrev henne som «den mest fremtredende kvinnelige distanseløperen i historien».

Og likevel, under Waitzs direkte skygge, har Kristiansen fremstått som et kvinnelig terrengløpsfenom i seg selv.

Hun ble født i Trondheim, på vestkysten av Norge, og ble den første løperen i historien som samtidig hadde verdensrekordene på 5000m, 10000m og maraton. Hun ble også den første idrettsutøveren som vant verdenstitler på bane, landevei og langrenn. Alle hennes store prestasjoner kom etter at hun ble mor i 1983.

Et vidunderbarn på langrenn, Kristiansen vant den europeiske juniortittelen i 1974, ble valgt som reserve for vinter-OL i Innsbruck i 1976 og endte på 15. plass i verdensmesterskapet på 20 km i 1978.

I august 1978 var hun imidlertid en del av den norske troppen til friidretts-EM i Praha, valgt sammen med Waitz på 3000 meter. Waitz vant bronsemedaljen bak Svetlana Ulmasova fra Sovjetunionen på 8:34,3. Kristiansen ble nummer 10 på 9:02,9.

I mistanke om at de kardiovaskulære fordelene hun hadde fått fra langrenn passet henne bedre for maraton, fulgte hun landsmannen på veiene. Mens Waitz forbedret sin verdensrekord til 2:25:41,3 i New York i 1980, ble Kristiansen nummer tre på 2:34:24,9.

To år senere vant hun sin første internasjonale medalje, og vant bronse i det europeiske maraton bak Mota og Italias Laura Fogli i Athen. I mars 1983, da Waitz kjørte mot en femte verdensmester i langrenn på Gateshead, vendte Kristiansen hjem med en fortvilet 35. plass. Da hun kommer tilbake til Norge, oppdager hun at hun er gravid i fjerde måned.

Grete Waitz slo Laura Fogli og Ingrid Kristiansen i det olympiske maraton 1984 i Los Angeles (© Getty Images)

Bare fire dager etter at hun fødte sønnen Gaute, var hun tilbake i trening – med fornyet hevn.

Gjennom den harde vinteren i Oslo, nå hjemmebasen med ektemannen Arve, hamret Kristiansen på en tredemølle. Hun brukte også en elliptisk trener og langrenn i et diett hun aldri fant mer straffende enn fødsel.

Fem måneder etter at hun fødte Gaute, brøt hun 2:30 for første gang, og vant Houston Marathon på 2:27:51 i januar 1984. Tre måneder senere vant hun den norske langrennstittelen, og påførte det første nasjonale nederlaget av Waitz i 14 år.

Det var et avgjørende øyeblikk for Kristiansen. Gjennom årene hadde hun sanket «20 eller 30» sølvmedaljer bak Waitz i ulike norgesmesterskap.

«Grete viste hva kvinner kunne gjøre hvis vi trente som menn,» sa Kristiansen til den to ganger amerikanske OL-maratonløperen Kenny Moore i en Sports Illustrated intervju. «Hun viste at norske jenter kan slå de beste. Det var frustrerende å være bak henne i alle disse årene, men det var alltid følelsen: «Hvis hun kan gjøre det, kan jeg også gjøre det.» »

En måned senere, i mai 1984, fikk Kristiansen sitt store gjennombrudd på maraton, og vant London Marathon på 2:24:26. Dermed brøt hun Waitz sin europeiske rekord med 1:2,7 og rykket opp til andreplass bak Benoit på tidenes verdensliste.

Ingrid Kristiansen og Mary Cotton i aksjon under London Marathon i 1984 (© Allsport / Getty Images)

Denne utendørssesongen, etter å ha blitt den første kvinnen til å klare 15 minutter på 5000 meter på 14:58,99 på Bislett, gikk Kristiansen glipp av en medalje i det første OL for kvinners maraton, og ble nummer fire bak Benoit, Waitz og Mota.

Skuffelsen drev henne til den svimlende høyden av verdensrekorden hennes på 2:21:06 ved London Marathon i 1985, en forbedring på 1:37 i forhold til Benoits verdensmerke. Det varte til 1998, da Tegla Loroupe løp 2:20:47 i Rotterdam.

Hun hadde vært i et lavere tempo enn 2:20 til 20 miles, som hun nådde på 1:46:30, men led av dehydrering i sluttfasen, etter å ha tatt lite væske om bord på grunn av dårlig mage.

Kristiansen var aldri raskere på maraton igjen, selv om hun kom tilbake for å vinne igjen i London i 1987 (2:22:48) og 1988 (2:25:41). På banen var hun ustoppelig i 1986, og forbedret sin egen verdensrekord på 10 000 meter med nesten 46 sekunder med et løp på 30:13:74 på Bislett og tok over Zola Budds verdensrekord på 5000 meter med 14:37,33 i Stockholm.

I 1987 vant Kristiansen verdensgull i 10 000 m baneløp i Roma og 15 km landeveis-VM i Monaco. Så i 1988, seks dager etter å ha beholdt den siste kronen i Adelaide, vant hun det som ville bli hennes siste verdensære: å følge i Waitzs fotspor som vinner av verdens langrennstittel i Auckland.

Simon Turnbull for verdensarv i friidrett