Nesten ingen steder i verden er mediefagfolk trygge til å utøve yrket sitt – ikke engang i Tyskland, ifølge Reporters Without Borders sin pressefrihetsrangering.

Det er et vakkert ordtak på tyrkisk: «Beni sokmayan yilan bin yil yasasin. Slangen som ikke biter meg kan leve i tusen år. Gratis oversettelse: hvis noe ikke angår meg, trenger jeg ikke å bekymre meg for det. Ser det ikke ut til at en god del av det tyrkiske miljøet i Tyskland har adoptert dette mottoet? Spesielt før presidentvalget i Türkiye i midten av mai? Uansett hvor godt Recep Tayyip Erdogan styrer landet, uansett hvor mye han latterliggjør rettsstaten og demokratiske verdier, uansett hvor mange motstandere han forfølger og fengsler – ifølge gjeldende meningsmålinger vil han alltid få stemmene til mer enn halvparten av lokale tyrkiske velgere. De velger bondage-slangen fordi andre blir bitt av den.

For eksempel de 32 journalistene som sitter i fengsel i Tyrkia for å gjøre jobben sin. Folk fra kurdisk presse, mot hvem en bølge av arrestasjoner startet i fjor. De mange andre medierepresentantene som fyller fengslene på grunn av deres kritiske rapportering, til tross for at de offisielt er siktet for andre forbrytelser. Brukere av sosiale medier, som har blitt skremt av den såkalte desinformasjonsloven siden 2022, da de risikerer tre års fengsel dersom de gir «falsk informasjon». Tyrkiske journalister i eksil jaktet, truet og banket opp av agenter for regimet.

Pressefrihetsrangering: Tyrkia faller 16 plasser

Pressefrihetssituasjonen i Tyrkia er «svært alvorlig», ifølge Reporters Without Borders (ROG). I anledning Pressefrihetens dag 3. mai etablerer den frivillige organisasjonen en årlig rangering som den sammenligner situasjonen til media og journalister i 180 land og territorier. Rangeringen er basert på fem indikatorer: politisk kontekst, juridisk rammeverk, økonomisk kontekst, sosiokulturell kontekst og sikkerhet. På denne rangeringen har Tyrkia tapt 16 plasser på ett år og ligger nå på 165. plass i den dårligste kategorien.

Hvorfor irriterer Erdogans velgermasse i Tyskland så lite? Sannsynligvis fordi hun tror hun kan unnslippe slangens gift. Men dette er på ingen måte tilfelle. For i løpet av tjue år ved makten har presidenten brakt under sin kontroll mer enn 90 % av de tyrkiske mediene – og det er denne propagandapressen lojal mot regjeringen som fungerer som hovedkilden til informasjon for det tyrkiske samfunnet i dette landet. Ikke så rart at mange velgere blir manipulert til fordel for Erdogan. Kritisk bevissthet om makt uten frihet og meningsmangfold? Hvordan det fungerer? Bare en fri presse kan avsløre myndighetenes klager, avsløre korrupsjon og maktmisbruk og sette i gang offentlig debatt.

Pressefrihetens dag: Seks journalister og en medarbeider er allerede blitt myrdet i år

Fordi dette er nettopp journalistenes viktigste jobb, lever de ekstremt farlig i store deler av verden. Drap og kidnappinger, arrestasjoner og fysiske overgrep er vanlig. Journalistikk er ikke en forbrytelse, journalister er ikke kriminelle. Likevel blir de forfulgt, fengslet, torturert og drept. Bare i løpet av de fire første månedene i år er seks journalister og én mediearbeider drept. 540 journalister og 20 ansatte er for tiden varetektsfengslet over hele verden. Voldelig konflikt er ikke den eneste faren for mediefolk; det er en rekke undertrykkelser som regjeringer og andre aktører forsøker å oppnå informasjonssuverenitet med.

Fjoråret var ikke et godt år for pressefrihet. «Kriser, kriger og den fortsatte spredningen av autoritarisme har resultert i den mest ustabile tilstanden av pressefrihet i 2022,» skriver ROG. Denne situasjonen har blitt forverret av hatytringer mot media og feilinformasjon.

Kina, Myanmar og Iran er de største fengslene for mediearbeidere

I følge gjeldende pressefrihetsskala er situasjonen i 31 land «svært alvorlig», i 42 «vanskelig» og i 55 er det «identifiserbare problemer». Dette betyr at journalister har dårlige til svært problematiske og farlige arbeidsforhold i rundt 70 % av landene. Kina, Myanmar og Iran er verdens største fengsler for mediearbeidere. Bare i Kina er minst 100 av dem bak lås og slå, og ganske mange er truet på livet. Den kinesiske lederen Xi Jinping bruker sin tredje periode til å fortsette kampanjen mot journalistikk som startet for et tiår siden. Ingen steder i verden er situasjonen verre – bortsett fra i Nord-Korea. De to landene befinner seg på de siste plassene på ROG-rangeringen.

Tilstanden for pressefrihet er «god» eller i det minste «tilfredsstillende» i bare 52 land. De fleste i Europa. Mens Norge toppet skalaen for syvende år på rad, ble Irland denne gangen nummer to. Årsakene: pluralismen i mediemarkedet har økt på øya, det er en ny ærekrenkelseslov som beskytter journalister mot krenkende søksmål, og den irske regjeringen ønsker å sikre medienes fremtid med målrettede tiltak.

Pressefrihetens dag: Ikke alt er bra i Europa heller

Like positiv som utviklingen i enkelte land er, er en annen trend like skremmende og truende for demokratiet. Det er ikke bare diktatorer eller autokratiske regimer som er på jobb når pressefrihet teller lite eller ingenting. Det er også politikere i embetet i en rekke presumptive konstitusjonelle stater som ønsker å hindre eller forhindre enhver form for offentlig gransking av sine regjeringssaker – og med støtte fra deres velgere.

Erdogans fotsoldater er derfor ikke de eneste som ikke bryr seg om pressefriheten. Denne holdningen til flertallet av befolkningen er også tydelig i Ungarn og Polen, for eksempel i to EU-land som inntar de pinlige 72. og 57. plassene i Reporters Without Borders-rangeringen – og som derfor allerede har befunnet seg i kategorien «gjenkjennelige problemer». » (se også «Spaken betyr», s. 18).

Reportere uten grenser er veldig opptatt av at journalister knapt kan gjøre jobben sin trygt hvor som helst i verden: «Aggressiviteten mot mediefolk øker stadig. Mange regjeringer og sosiale grupper prøver å stenge ned kritisk rapportering.

I Tyskland spores noen protester opp for mediearbeidere

Og det også i Tyskland. Konspirasjonsideologi, høyreekstreme og antisemittiske grupper forfølger spesielt journalister ved protester og demonstrasjoner. 103 fysiske angrep ble dokumentert i fjor – en ny rekord (det var 80 angrep i 2021, 65 i 2020). Og som om det var et mindre lovbrudd dersom umotivert anmeldelse ble forhindret av vold, anstrenger politiet og domstolene seg lite for å straffeforfølge gjerningsmennene, som stort sett slipper unna med det. ROG krever derfor innstendig at mediene her i landet beskyttes bedre.

Journalister i Tyskland blir også mål når de rapporterer om queer fiendtlighet, sexisme og rasisme. Alle som forakter mangfold og LGTBQIA+-mennesker, som ser på devaluering av kvinner som en menneskerettighet og bare ønsker å se økologiske hvite tyskere i landet, forfølger ikke bare de tilsvarende sosiale gruppene med sitt hat, men også representanter for media: innendørs som gi publisitet. Effektiv beskyttelse mot slike fiendtligheter er også nødvendig.

På den ene siden er det «sikkerhets»-indikatoren som gjør at Tyskland taper fem plasser på pressefrihetsrankingen: 21. plass, bare «tilfredsstillende», det er et skammelig resultat. På den annen side spiller «sosial kontekst»-indikatoren en viktig rolle. Fordi de berørte interessegruppene systematisk brenner mistillit til media og deres representanter. Slagordet «falsk presse» har eksistert lenge, men den brennende ideen bak lever videre.

Ikke bare AfD er avhengig av målrettet ærekrenkelse

Det er ikke bare AfD som legger ut på en sverteturné for å forfølge sine antidemokratiske mål uten å bli plaget av den kritiske pressen. Selv mediehus som Springer Group liker å delta i dårlige kampanjer, spesielt når det kommer til allmennkringkasting. Det sier seg selv at stygge saker, som nylig med den offentlige kanalen rbb, med rette er opprørte. Men det som gjøres på Springer gir spesifikt næring til medias ondskap og hat og skader omdømmet til hele profesjonen.

Hvorvidt lesere, lyttere, seere og brukere stoler på mediene sine er en del av et fungerende presselandskap – og til syvende og sist avhenger av påliteligheten til mediefagfolk. Og der gir ikke Springer-gruppen et godt image. Spesielt Mathias Döpfner, administrerende direktør og medeier i Springer, et av Europas mektigste forlag.

Mennesker i viktige sosiale posisjoner bærer et spesielt samfunnsansvar. Dette gjelder i stor grad en forlagssjef hvis publikasjoner kan ha en massiv innvirkning på opinionen. Men tilsynelatende ønsker ikke Mathias Döpfner å møte dette ansvaret, tvert imot ser han ut til å bevisst ha misbrukt rollen sin.

Springer-sjef Döpfners rykte er hardt skadet

Hvis du skal tro de siste avsløringene om lekkede chat-meldinger og e-poster, falt Döpfner ikke bare ekstremt nedsettende og radikale dommer om østtyskere – «Ossene er enten kommunister eller fascister» – men beordret også redaktørene til å innta en positiv holdning til FDP i valgkampen. Det faktum at han støttet Julian Reichelt uutholdelig lenge som redaktør av Bild, til tross for alle anklagene om overgrep, om at han angivelig kontrollerte rapporteringen i Hamburg Cum-Ex-skandalen av personlig interesse, skader også hans omdømme alvorlig. Skjemmer for mye makt og penger karakteren?

Om ikke annet, så skadet de dypt ryktet til den tidligere presidenten i Federal Association of Newspaper Publishers – som også kastet et dårlig lys på bransjen og dens integritet som helhet. Kanskje det er den virkelige skandalen. Ansvaret til mediefolk har aldri vært større enn i dag i møte med verdenssituasjonen. Men mens noen risikerer livet for å forsvare idealet om en fri presse, skader og sløser andre denne dyrebare ressursen på en mettet, uaktsom og uansvarlig måte. Og ved å gjøre det risikerer de å frata demokratiet en av dets viktigste nødvendigheter.