I februar 1943 var nazistene på nippet til å bygge atombomben. Men de norske motstandsfolkene hindrer ham i det takket være et spektakulært oppdrag.
Fabrikken som Claus Helberg og hans åtte kamerater stormer om noen minutter er som en festning: bygget på fjellsiden, i utkanten av det norske høylandet, dominerer en trang elvedal, den eneste veien går forbi en bro. suspendert bevoktet av Wehrmacht-soldater. Til tross for snø og is, klarte motstandsfolkene å komme seg innenfor rundt 100 meter fra installasjonen i februar 1943.
Oppdraget ditt er å bryte seg inn i Vemork-fabrikken for å ødelegge 18 sylindre på størrelse med tungtvann – et utrolig sjeldent stoff som de tyske okkupantene har lyst på. Før teamet skilles holder lederen deres en kort tale. Til slutt oppsummerer han hva de ni frivillige trenger mest: «Lykke til!
Forhindre konstruksjonen av atombomben
Målet med oppdraget er å hindre Tyskland i å bygge atombomben. Og hendelsesforløpet er så eventyrlig at det kan komme fra manuset til en spionfilm. Det er desto mer overraskende at såkalt tungtvannssabotasje – selv om den har vært omtalt i bøker og filmer, særlig i serien «Saboteurs in the Ice» i 2015 – knapt er kjent i Tyskland.
I februar 1943 tapte Wehrmacht slaget ved Stalingrad og de allierte rykket også frem i Nord-Afrika. Krigen var vanskelig å vinne for Tyskland. Med mindre, som Army Armament Bureau håper, kjernefysikere ledet av nobelprisvinner Werner Heisenberg kan mestre en teknologi som kan veie opp for alle nederlagene: forskerne var på nippet til å implementere en atomreaktor – nøkkelen til å bygge en bombe av enestående destruktiv kraft.
For å utløse kjernefysisk fisjon trengte de imidlertid flere tonn tungtvann. Det verdifulle stoffet har litt større masse enn vanlig vann og må oppnås ved kompleks elektrolyse.
Tungt vann
Våren 1940 okkuperte Tyskland Danmark og Norge, hovedsakelig for å sikre kontroll over Østersjøen og Nordsjøen. Men angrepet hadde også en bivirkning: Med Vemork-anlegget, 125 kilometer vest for Oslo, kontrollerte nasjonalsosialistene nå det eneste anlegget i verden som var i stand til å produsere nok tungtvann til en atomreaktor.
Sommeren 1941 fikk British Special Operations Executive (SOE), en slags hemmelig tjeneste ansvarlig for sabotasje, vite at tyskerne hadde økt tungtvannsproduksjonen ved Vemork betraktelig. De vestallierte fryktet at deres fiende kunne lage bomben før krigens slutt – selv om Tyskland sannsynligvis ikke var kapabel – og derfor begynte SOE å planlegge en kirurgisk operasjon: Britiske spesialstyrker skulle rykke inn og ødelegge fabrikken. En norsk motstandstropp ville speide ut et passende landingssted på forhånd.
Operasjonen ender i katastrofe
Blant mennene som ble valgt ut til fortroppen var Helberg, en høy, mørkhåret korporal på 25 år som hadde vokst opp i nærheten av Vemork. Etter måneder med forberedelser gikk de fire nordmennene om bord i et britisk militærfly en natt i oktober 1942. De hoppet ut i fallskjerm rundt klokken 23.30. Men operasjonen endte i katastrofe: Da de britiske soldatene ankom omtrent en måned senere, ble de desorientert av en høststorm. De få overlevende ble henrettet av tyske tropper.
Helberg og kameratene ble stående alene for å møte den harde vinteren. De brøt seg inn i isolerte hytter og rasjonerte maten til en håndfull havregryn og litt tørket kjøtt per dag. Noen ganger kontaktet de SOE via radio. Men britene hadde ikke annet å tilby enn slagord om utholdenhet.
Kort før jul, i en tykk tåke, trasket en av mennene ut med geværet sitt – i håp om at været skulle drive spillet vekk fra fjellet. Og han drepte et reinsdyr, det første av elleve. Det var også grunn til å håpe på den andre siden av Nordsjøen: en ny kommando kom, meldte engelskmennene på radio. På en minus 34 graders natt hoppet seks SOE-trente nordmenn; Dagen etter møtte de Helbergs team.
Våpen, ski og eksplosiver
Om kvelden 27. februar 1943 forberedte og pakket de våpen, ski og sprengstoff. Bare radiooperatøren ble igjen på stedet. Helberg, som kjente området, visste om en måte å hindre mennene i å storme hengebroen: De gikk ned i juvet og krysset den islagte elven. Etter over en halvtime hadde de besteget den 100 meter høye isveggen.
En tropp inkludert Helberg overvåket området; en annen krøp opp til bygget der tungtvannet ble lagret. Der oppdaget de en kablet tunnel, den eneste ulåste inngangen. Eksplosjonen var så dempet at tyskerne ikke en gang la merke til den.
Først da sabotørene gikk ned i kløften, lød varselsirenene – avsatsen reddet trolig livet deres. I ly av mørket vendte mennene tilbake til høylandet. De fleste kjørte en 600 kilometer lang bue til det nøytrale Sverige. Helberg dro alene til Oslo.
Etter krigen ble statskuppet en norsk myte, et speilbilde av krigen: Mens lille Norge sto overfor Tysklands stormakt, satte sabotører seg for å ødelegge en hardt bevoktet okkupasjonsfabrikk.
Men mens den norske hæren hadde lite å motarbeide angrepet i april 1940, lyktes sabotørene med sin vanvittige plan – på en måte som er sjelden i krigstid: de ødela et militært mål med militære midler – uten engang å forårsake skader.
