Norge spilte en viktig rolle i fredsprosessen mellom Israel og palestinerne på 1990-tallet. Landet spiller også en formidlende rolle i den pågående krigen mot Hamas. Men suksess er ikke avhengig av Oslo.
Dette er milepæler i fredsprosessen i Midtøsten: Oslo-avtalen. De bør bane vei for tostatsløsningen og derfor også for en palestinsk stat. Bildet av håndtrykket mellom Israels statsminister Yitzhak Rabin og den palestinske representanten Yasser Arafat gikk verden rundt.
Izchak Rabin (til venstre), daværende israelsk statsminister, og Yasser Arafat (til høyre), daværende president for Palestina Liberation Organization (PLO), håndhilser i nærvær av Bill Clinton, daværende USAs president. Det er en suksess som også ble oppnådd takket være formidlingen av Norge.
© Avi Ohayon/Israeli Government Pr/EPA/DPA
Tidlig på 1990-tallet møttes israelsk og palestinsk side i den norske hovedstaden for hemmelige samtaler som resulterte i Oslo I-avtalen i 1993. Den sørget for gjensidig anerkjennelse mellom Israel og den palestinske organisasjonen (PLO) og tillot begrenset palestinsk autonomi. To år senere ble Oslo II vedtatt, og sørget for Israels tilbaketrekning fra Vestbredden.
Norge, fredsstifter
30 år senere signaliserer Norge igjen at de kan spille en formidlende rolle mellom terrororganisasjonen Hamas og Israel. Dager etter angrepene på Israel sa Norges statsminister Jonas Gahr Støre: «Vi har bygget et stort nettverk av kontakter opp gjennom årene og kan snakke med mange mennesker. I en situasjon som dette er det et alternativ å snakke med begge parter. som vi «ønsker å bruke». De ønsker også å snakke med Hamas «om nødvendig».
