Denne boken er dedikert til foreldrene dine. Vi har intervjuet i restauranten som foreldrene grunnla. Hvor lang tid tok flyktningenes reise til eget selskap?

De startet sin virksomhet veldig tidlig, og solgte først klær fra Italia, mamma hadde en veldig entreprenørånd. Men så endret trender seg og det tjente ikke mye penger lenger, så på slutten av 90-tallet åpnet foreldrene denne restauranten. Jeg kom hit for å hjelpe til på treningssenteret.

Det faktum at du adopterte Tsjekkia er også forståelig med tanke på alderen du kom hit. Hvordan er resten av familien?

Mamma elsket det her. Noen spurte en gang moren min på en restaurant hvor hun kom fra, og hun svarte selvsikkert: «Jeg heter Pražanda!» «. Far ville tilbake dit, han savnet det. Broren min ble vant til det og han liker det her, men det var allerede mer komplisert for ham, siden han er seks år eldre. Det er stor forskjell på et barn og en tenåring på flukt. De sier at kvinner har det vanskeligere, men jeg tror ikke det er tilfellet spesielt for flyktninger. Menn har det vanskeligere som flyktninger. Samfunnet ser ulikt på ungdomsflyktninger. Folk lurer på om han skal bli for å kjempe eller om han er i trøbbel, Gud vet hva han har vært gjennom, og de armene er ikke så åpne som de er for kvinner og barn.

Det forventes også ofte takknemlighet fra flyktninger. Dette er et stort tema for deg i boken…

Som flyktning tror jeg ikke man kan være takknemlig for å være i et annet land på grunn av krig og å bli fullstendig rykket opp med rot. Tross alt foretrekker du å være i landet ditt, omgitt av familien din, vennene dine, på det lille rommet ditt, du vil gå til hagen din eller på kafeen i bakgaten for å ta en kaffe… Takknemlighet har ingen mening i en slik situasjon. En person kan være takknemlig for ikke å ha dødd, men situasjonen er svært nær døden, det er et overlevelsesforsøk som flyktningen gjennomgår for eksempel av hensyn til barna sine. Internt føler flyktningen seg ikke frelst, men føler en enorm livsurettferdighet, fordi han er født der det er krig.

Snakket du på den tiden med familien din om hvordan du taklet denne vanskelige situasjonen?

Nei. Først nylig begynte vi å snakke med venner fra Bosnia-Hercegovina og broren min om hva som skjedde på den tiden og hvordan vi oppfattet det.

De inviterer deg til skoledebatter for å snakke og lese om din erfaring som flyktning. Hva sier du til barna?

I samarbeid med People in Need arrangerer vi debatter hovedsakelig for elever på videregående skole, hvor jeg først leser et utdrag fra boken min og deretter spør dem når de tror barndommen tar slutt, hva urettferdighet er. I dag opplevde jeg for første gang en debatt med hovedsakelig ukrainske barn og lurte på om jeg var for hard. Jeg fortalte dem at de kanskje ikke kommer tilbake og at de burde være forberedt på å høre tsjekkerne be dem om å komme tilbake. Vi sammenlignet våre erfaringer, hvordan jeg oppfattet det, hvordan de opplevde det.

Var det stor forskjell?

Jeg var alene i klassen og på skolen er det mange flere av dem og de kan støtte hverandre, de har også ekstra tsjekkisktimer osv. På den annen side når uttrykk for avvisning og hat dem mye mer via sosiale nettverk.

Du har en ti år gammel datter, i samme alder som du allerede måtte flykte fra hjemlandet ditt. Krigen i Ukraina har vart i to år og konflikten mellom Palestina og Israel har eskalert. Hvordan forklarte du ham hva som skjedde?

Hvordan kan barn noen ganger bare navngi ting, stille et klart spørsmål, datteren min spurte meg en gang hvorfor pappa hadde så mange bilder fra barndommen, og det hadde jeg ikke. Jeg forklarte ham at jeg måtte forlate huset og at jeg bare kunne ta med meg det mest nødvendige. Da jeg beskrev dette for henne, oppsummerte hun det enkelt og ærlig: «Mamma, du må ha vært veldig trist.» Men situasjonen i verden tynger meg veldig intenst. Angsten min kommer fra det faktum at jeg levende kan forestille meg sårene de ikke bare leger og arrene som gjenstår etter krigen.

Foto: Vesna Evans Archives