Det er bare to land i Europa som ikke har gull i valutareservene. Illustrasjonsbilde: Depositphotos.com

Hvis nasjonen er så rik, hvorfor Norsk Bank har du ikke noe gull? Dette virker som et forståelig spørsmål. Det er selvsagt ikke helt sant at Norge ikke har noe gull, da det har oppbevart syv klosser med gull til utstillingsformål og har også lagret 3,5 tonn gullmynter som var en del av gullbeholdningen som ble lekket i England i 1940 .

Men dette gullet er ikke en del av Norges Banks internasjonale reserver. «Årsaken til å selge gull er at det representerer litt over 1 % av internasjonale reserver og derfor ikke bidrar til å diversifisere risikoen knyttet til reserver. Lønnsomheten til gull er historisk lav, og det er grunnen til at inntektene fra salget ble investert», sa sentralbanken i en pressemelding den gang.

Den kroatiske saken er annerledes

Det andre landet i Europa uten gullreserver er Kroatia. Mesteparten av gullet ble deponert allerede i 2001. Blant andre delstater i det tidligere Jugoslavia har Serbia i dag mest gull – 19,4 tonn, etterfulgt av Makedonia med 6,9 tonn, Slovenia med 3,2 tonn og Bosnia-Hercegovina med tre tonn. .

Etter en avtale om deling av gulleiendelene til det tidligere Jugoslavia, som var lokalisert ved Bank for International Settlements i Basel, ble Kroatia eier av 13,12 tonn gull i april 2001, tilsvarende «rundt 115 millioner dollar. den kroatiske nasjonalbanken (HNB) deponerte først gull som kortsiktige innskudd i forretningsbanker. Etter noen måneder i september 2001 solgte HNB gull til en pris på $277,78 per unse. (i dag vil det være $1778 per unse).

Sentralbanken forklarte at denne beslutningen ble tatt av flere grunner. I likhet med Norge beskriver den gullprisen som ustabil, avhengig av et uforutsigbart marked, mens andre innskudd har fastrente og fortjeneste kan forutses.

Den andre grunnen var rent intern. I henhold til lokal lovgivning vil den potensielle fortjenesten fra økningen i gullprisen gå direkte til hovedstaden i HNB og kunne ikke brukes i statsbudsjettet, noe som ikke var tilfellet for inntektene av renter på innskudd, som HNB derfor foretrukket.

I tillegg til de 13,12 tonnene gull fra Sveits, mottok Kroatia i 2004 og 2005 rundt en fjerdedel av det jugoslaviske gullet deponert hos den franske sentralbanken og Credit Suisse i Zürich. Dette gullet ble solgt som en del av likvideringen av eiendelene til det tidligere Jugoslavia av samme grunner. Salget ble fullført i november 2005 i to transaksjoner på til sammen litt over 31 millioner dollar. Pengene som ble oppnådd på denne måten kunne overføres til en spesiell valutakonto på statsbudsjettet.

Hvorfor kvitter CNB også gull?

Historien om å selge 56 tonn gull av den tsjekkiske nasjonalbanken (ČNB) i 1997 og 1998 til en pris på rundt 300 dollar per unse er velkjent. I følge den offisielle uttalelsen oppfyller gull ikke lenger behovene til BNC: «I 1997 gikk den tsjekkiske kronen gjennom en kriseperiode og bruken av valutareserver for valutaintervensjoner ble en realitet. I tillegg var ikke valutareservene så høye i 1997 som i dag. Ved å selge gull oppnådde BNC høyere likviditet og større inntektsstabilitet, som er prioriterte betingelser for valutareserver.

Etter gjentatt kritikk fra media, spesielt de siste årene, oppdaterte CNB sine begrunnelser: «Likviditet og stabilitet i avkastningen er avgjørende faktorer som ikke kan ignoreres i den økonomiske evalueringen av gullsalg fra det aktuelle synspunktet. Gull var absolutt ikke en likvid eiendel som kunne brukes til umiddelbare inngrep. For sine intervensjoner bruker sentralbanken reserven til intervensjonsvalutaen, som den gang var den tyske marken og den amerikanske dollaren», beklager CNB i dag.

I følge BNCs oppdaterte forsvar spilte ikke inntekter fra gullbeholdning en primær rolle på det tidspunktet og var på ingen måte attraktive sammenlignet med andre eiendeler. Prisen på gull falt, rentene på gullforekomster var mye lavere enn renten på andre eiendeler, så det virket ufordelaktig å investere i gull. Det er som om våre sentralbankfolk ikke forsto at gull fremfor alt er en langsiktig ressurs.

Det kan være trøstende at de 14 tonnene med gull som CNB hadde på den tiden var beregnet på produksjon av gullmynter «som den tradisjonelt utsteder til allmennheten». La oss håpe at disse gullmyntene hovedsakelig kjøpes av tsjekkere, for i det minste en del av den gamle gullbeholdningen kunne bli med dem.