Jorgene Kjorvene (JK): Målet med samarbeidet er å utvikle en metodisk plan som skal definere en demokratisk tilnærming i undervisning i førskolebarn. Kjernen er det gjensidige samarbeidet mellom de to barnehagene og undersøkelsen av perspektivet på betydningen av begrepet, hva det vil si å være et aktivt medlem av det demokratiske etablissementet i barnehagen. Her kan man selvsagt ikke ha demokrati slik vi kjenner det i politikken, for eksempel ved stemmegivning. Snarere er det mentaliteten som utvikler seg hos barn.

Sandra Černá (SČ): I teorien skulle det bety hvordan et barn blir oppfattet når det deler sine egne tanker eller ønsker. Av dette dannes påvirkningen på utviklingen som barnet går gjennom, hva det ønsker å bli. Foreløpig fungerer det heller slik at voksne bestemmer hva barn skal lære, kunne og hvordan de skal reagere på ulike ting eller situasjoner. Det sentrale spørsmålet er om vi har rett til å ta en slik beslutning.

Er undervisningen ulik i barnehagen i Trubská og i Småtjern Naturbarnehage?

SČ: Basert på observasjonene som er gjort så langt, er tilnærmingen til å oppdra barn på fødeavdelinger i Norge mer fokusert på barns individualitet enn i Tsjekkia. I vårt land er utdanningen mer institusjonalisert, der vi fokuserer på barn i grupper fremfor individuelt og underviser dem etter gitte timeplaner.

JK: Barnehagen vår går gradvis bort fra gruppetimer fordi vi ikke synes at alle barn skal lære det samme samtidig. Så hvis læring er målet, må du nærme deg det individuelt. Det betyr at prosessen i større grad bør ta utgangspunkt i barnets interesser.

Men det kan være ganske krevende.

JK: Barn deler veldig ofte en personlig interesse og gjør sjelden noe alene. Derfor bør du ikke være redd for å stole på dette faktum. I barnehagen har vi ca 24 barn per lærer, og som regel når et prosjekt starter er alle gjerne med. Hovedforskjellen er hvordan og hvem som bestemmer hva som skal gjøres. Så snart barnet ikke vil være med, må det være disiplinert og kunne roe seg ned. Å kunne mestre denne evnen – det vil si å sitte stille og være sammen med seg selv eller bare observere – er en viktig del av undervisningen vår. Det er faktisk et spørsmål om personlig ansvar. Den grunnleggende tilnærmingen til en innovativ opplæring av barn avhenger derfor så å si av en gjensidig avtale mellom læreren og barnet.

SČ: Vi er klar over at det å finne en balanse mellom personlig frihet og ansvar overfor fellesskapet (klassen) er den vanskeligste delen. Konkret betyr dette at vi selvsagt ikke er i fullt demokrati, for min frihet slutter der din begynner, det vil si barna og deres jevnaldrende. Det handler mer om å lære å tilbringe tid sammen.

Du snakker om praksis. Jeg antar at du allerede prøver å bruke det på en eller annen måte. Hva skjer på en slik dag, for eksempel i en barnehage i Trubská?

SČ: Et barn skal ikke ha en plass reservert for voksne. I stedet bør han være med på det som skjer med ham i timen, der han tilbringer mesteparten av dagen. Så snart vi har blitt en registrert førskole, må vi følge begrepene som er gitt av Kunnskapsdepartementet. Vi må respektere dem og samtidig vil vi skape et rom der det er en viss frihet for barna. Det ser ut til at vi har vårt eget fleksible konsept på plass på Studánka, som gjør at klasseromsarrangementer delvis kan påvirke barna selv, og samtidig samsvarer med standardene i rammeprogrammet for utdanning. I barnehagen leder vi for eksempel en morgensirkel som varer 15 til 30 minutter, der vi presenterer dagens fag. Her kreves oppmerksomhet, som fikses av voksne. Da har vi et rom i naturen, hvor det foreslås en aktivitet, der alle kan delta. Og hvis et barn ikke er interessert, kan det gjøre noe annet avhengig av hvordan han føler det. Og pedagogen, i vårt tilfelle guiden, er der for ham for å veilede ham gjennom disse følelsene og hjelpe ham å navngi dem, og dermed støtte ham ytterligere i hans individuelle interesse.

Kan det manipuleres? Hva gjør egentlig guiden og barna når «noen ikke har lyst»?

SČ: Vi har regler slik at barna ikke forlater gruppen. Hvis jeg går lenger et sted, sier jeg det, eller så går jeg akkurat langt nok til å se de andre. Barn vet også at når de føler at det ikke er et spill lenger og de ikke liker det, vil de si det, si det, og alle vil gå bort fra situasjonen. Det er det vi lærer og så fungerer det slik at du slipper å forholde deg så mye til barna. Som guide er du derfor oppmerksom og griper først og fremst inn der noe allerede skjer, hvor du må gå, selv på oppfordring fra barnet. Dette gir mulighet for en rekke aktiviteter uten å måtte være sammen med alle samtidig.

Hvordan fungerer det generelt? Passer den for alle barn, eller hender det at denne modusen «ikke passer ham»?

SČ: Det skjedde bare når et barn kom til oss fra et veldig institusjonalisert miljø og bare kjente rommet, når og hvor han kunne leke – at alle aktivitetene hans var veldig organiserte. Et slikt barn må da venne seg til det. Men det betyr absolutt ikke at han er alene. Guiden er med ham og de kommuniserer med hverandre. Hvorpå for eksempel en voksen selv starter en aktivitet og prøver å involvere barnet i den – «du vil ikke ta med pinnen til meg?» Deretter oppløses de opplevde institusjonaliserte konseptene veldig raskt for barnet.

Prosjektet mellom mødrene dine er nå inne i sitt andre år, mens det første året i hovedsak handlet om å samle informasjon fra praksis. Hva kommer neste?

JK: Vi har utarbeidet en spørreskjemaundersøkelse for tsjekkiske og norske svangerskapspenger skoler og Foreldre barn. Og i henhold til de oppnådde resultatene, som vi ønsker å basere på den utvalgte litteraturen, vil vi endelig begynne å forberede selve undervisningsopplegget. Vi er nå i fasen med å samle inn informasjon fra den tsjekkiske og norske offentligheten gjennom denne undersøkelsen, der alle kan delta. Ved hjelp av sosiale nettverk og andre kommunikasjonskanaler prøver vi også å nå amerikanske foreninger som også er involvert i innovative pedagogiske praksiser. Vi vil gjerne begynne å utarbeide programmet året etter.

?