Når jeg ser ut av vinduet, ser jeg snø falle på grenene på trærne våre. Den ansvarlige værfronten, med arktiske vinder som bringer temperaturer så lave som minus 10C til deler av landet, har blitt kalt Trondheimstrollet, etter den norske byen ved Trondheimsfjorden.

Vinterens første snøfall har kommet sammen med en årlig sesonggave fra Norge – juletreet på Trafalgar Square.

Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt presenterte årets Oslo Gran til Storbritannias utenriksminister James Cleverly forrige uke: «Dette er en gave fra Norge til Storbritannia, som et symbol på vår takknemlighet for din hjelp mot tyranni under andre verdenskrig.

«Dette året,» fortsatte hun, «er spesielt for meg fordi vi har en krig i Europa igjen. Og nok en gang er Storbritannia og Norge forent. Som vi gjør oftere når det blir tøft.

Det er virkelig en tilhørighet. Dette kom frem på en spesiell måte etter et VM-nederlag mot England. Nei, ikke vårt nederlag på lørdag mot våre historiske motstandere, franskmennene: Jeg snakker om Norges 2-1-seier over England i en VM-kvalifiseringskamp i Oslo i september 1981.

Respekt

Ingen, i hvert fall i dette landet, hadde gitt en sjanse til Norge, hvis lag i stor grad bestod av amatører.

Men de vant. På slutten ropte den norske kommentatoren, Bjorge Lillelien, med en stemme knust av følelser: «Vi er best i verden! Vi slo England!

«England, gigantenes vugge! Lord Nelson! Lord Beaverbrook! Mr Winston Churchill! Sir Anthony Eden! Clement Attlee! Henry Cooper! Lady Diana! Vi har slat dem alle sammen! Vi har slat dem alle sammen! [We have beaten them all! We have beaten them all!]

«Maggie Thatcher, kan du høre meg? Maggie Thatcher, gutta dine tok en helvetes juling! Guttene dine tok en helvetes juling!

Den norske kommentatoren, Bjorge Lillelien, ropte med en stemme knust av følelser: «Vi er best i verden! Vi slo England!

Langt fra å fornærme engelskmennene, har disse replikkene, beregnet på norske radiolyttere, blitt svært populære her. Dels fordi de var så utilsiktet morsomme; og delvis fordi vi forsto at de kom fra en dyp følelse av respekt for de store mennene og kvinnene i vår egen nasjon.

Mer enn 40 år senere var det Norge selv – et land med drøyt fem millioner mennesker spredt over en landmasse som er dobbelt så stor som Storbritannia – som produserte giganter innen en hel rekke idretter.

I fotball er det den bokstavelige giganten, 6ft5in Erling Haaland, som i sin første sesong for Manchester City slo rekorder som før i den tyske Bundesligaen. I oktober ble 22-åringen den første spilleren i Premier League-historien til å score tre hat-trick i påfølgende hjemmekamper.

Det norske landslaget kvalifiserte seg ikke til VM-finalen i Qatar. Det var et stort tap for begivenheten at Haaland, av mange ansett for å være den beste fotballspilleren i verden, ikke var der for å underholde milliarder av tilskuere.

I fotball er det den bokstavelige giganten, 6ft5in Erling Haaland, som i sin første sesong for Manchester City slo rekorder som før i den tyske Bundesligaen.

I motsatt ende av størrelsesspekteret er William Buick, som i år ble mesterjockeyen i den britiske flatracingsesongen, og endte godt foran alle sine rivaler.

I et intervju med en britisk avis etter å ha hentet mesterskapstrofeet sitt på Ascot, fortalte den enormt populære Buick hvordan han som barn syklet til Norges eneste veddeløpsbane før han gikk på skolen: «Det kan være alt fra minus 5c til minus 15c. Absolutt svart.»

Han la til at en morgen, da han var «minus 20», var han skuffet over å høre at «hestene ikke kom ut». Som intervjueren observerte: «Dette er en vanskelig sak.

En lignende historie ligger bak suksessen til den norske golferen Viktor Hovland, som denne måneden ble den første mannen siden Tiger Woods til å forsvare tittelen sin i Hero World Challenge-arrangementet.

fantastisk

Hovland lærte seg spillet i en ombygd flyhangar i ly for iskalden og sa etter sin siste suksess: «Å vokse opp i Norge, det er ikke nødvendigvis bra for golf og jeg tror du må klare deg med det du har». Disse tingene bygger bare karakter.

Jeg ser for meg at noe slikt også preget oppgangen til den norske tennisspilleren Casper Ruud, som i september steg til nummer to på verdensrankingen.

Mer spektakulært enn noe annet er verdensmesteren i sjakk siden 2013 nordmannen Magnus Carlsen, nå 32 år gammel. Vi er vant til det nå, men ideen om en norsk verdensmester i sjakk ville en gang ha virket utenkelig. Når du tenker på ressursene som Russland, India og Kina har investert i å produsere mestere på dette feltet, er Carlsens varige overlegenhet forbløffende.

I forrige uke ba jeg Norges ambassadør i det landet, Wegger Christian Strommen, om å utdype årsakene til landets bemerkelsesverdige sportslige suksess.

Du kan si at sjakk ikke er en sport. Carlsen, en svært entusiastisk fotballspiller på fritiden, ville bestride dette (som gutt gikk han på Norges Eliteidrettshøgskole, en skole for talentfulle idrettsutøvere, og hans første sjakktrener, stormester Simen Agdestein, spilte også fotball for Norge).

I 2014 intervjuet jeg Carlsen for BBC mens jeg spilte ham. Etter å ha revet ned forsvarsverket mitt, sa han: «For meg er sjakk først og fremst en sport.

«Jeg vant to nøkkelkamper [in the match that gave him the title] som ble veldig godt avgjort i den femte og sjette timen, med fysisk makt. Utholdenhet er veldig viktig.

Utholdenhet er temaet her, og gjenspeiler sikkert utfordringen i det norske klimaet. For noen år siden tok jeg nyttårsferie der med familien min og ble virkelig overrasket over den intense kulden.

Noen ganger var temperaturene ute så lave som minus 25 ° C. Det tok pusten fra meg til det punktet at jeg ikke en gang klarte å forme ord. Men det var positivt hyggelig sammenlignet med landets laveste rekord på minus 52,8c.

Heroisk

Toget som fikk oss til målet gikk perfekt i henhold til skjema under værforhold som ville forårsake kanselleringer her i landet – selv om et annet tog vi tok stoppet uplanlagt i rundt en halvtime.

Til slutt forklarte vakten oss (på engelsk): «Det er en elg på snøret. Han sa det på en veldig jordnær måte. Døtrene mine var imponert.

I forrige uke ba jeg Norges ambassadør i det landet, Wegger Christian Strommen, om å utdype årsakene til landets bemerkelsesverdige sportslige suksess.

Et norsk tog som krysser snøen i 100 km/t

Han svarte: «Da Norge ble en selvstendig nasjon i 1905, var dens første ambassadør her i London polfareren Fridtjof Nansen.

«Heltefigurer respektert for dristige fysiske bragder, som Nansen – og Roald Amundsen [whose team beat that of his British rival Robert Scott to be the first to the South Pole] – har spilt en viktig rolle i å forme Norges selvoppfatning.

«Men like viktig etter min mening er selve det norske konseptet «dugnad» – at fellesskap går sammen for å jobbe mot et felles mål.

«Denne gjensidige støtten har vært avgjørende i landlige jordbruks- og fiskesamfunn gjennom vår historie.»

Det kan bemerkes at det delvis var på grunn av disse samfunnene at det norske folk i 1994 stemte «Nei» til å bli medlem av EU – med samme margin, 52 til 48 %, da britene tok beslutningen om å forlate i 2016. Begge deler folk har en veldig sterk følelse av atskillelse.

Ikke det at ambassadøren tilskriver hele Norges sportslige suksess til fellesskapsånd: «Til syvende og sist er det de unike talentene og det harde arbeidet til hver enkelt som skaper resultatene og prestasjonene vi er så stolte av.»

Jeg tror fortsatt det har mye med været å gjøre. Så la oss gå og omfavne Trondheimstrollet.