KORT:

• I Norge er det ikke akseptabelt å gratulere et bestemt barn, selv fra foreldre
• Foreldre anbefales å diskutere barnets innsats for å bli best – å vinne er ikke målet
• Å ikke telle resultater før ungdomsårene er en streng regel i Norge
• I lagidrett er alle deltakere garantert lik spilletid
• Hovedmålet med idrettspolitikken for barn – involvere så mange deltakere som mulig
• Antall treningsøkter per uke er ikke stort, så barnet kan delta i flere idretter
• Du kan vende deg til en idrett på en mer profesjonell måte fra du er 13 år

Foreldre vil selvfølgelig noen ganger at avkommet deres skal utvikle seg profesjonelt, men å vinne vil være viktig i en senere alder.

Ni år gamle Adriana Poikanes sine foreldre, Sandis og Ilze, har bodd i Norge i mer enn 10 år. Datteren deres har spilt tennis i fire år og Adriana har konkurrert i turneringer i Norge og Latvia. Den unge tennisspilleren tror ikke prisen mottatt for tapet ville være verdifull.

«Du taper, er det en god ting hvis du taper? Vel, ja, kanskje du vet hvordan motstanderen din vil spille neste gang hvis du spiller mot dem, men å få en cup for det? Vel, nei, jeg tror ikke det er sant at du får cupen når du taper, sa Adriana Poikane.

Sandis Poikāns, far til tennisspilleren Adriana, sa at i tennis teller alltid resultatet, og

turneringer i Norge er ikke veldig forskjellige fra turneringer i Latvia.

«Tapere gråter. Det er en veldig vanlig praksis blant ti og elleve åringer når spillet er tapt. Opplevelser, barn gråter på sidelinjen. Det er det samme i Latvia,» sa Sandis Poikāns. «Vi var i turneringer i Latvia, det var klart. Mentalt er ikke barna så sterke at de ikke overlever det.»

I konkurranser i Norge må foreldre også kontrollere seg selv.

«Adriana spilte den siste kampen med en jente, det er normalt at det er en fin episode og at det blir applaus», sa Sandis Poikāns om opplevelsen hennes. «Ja, applaus, så på et tidspunkt kommer faren til den andre jenta opp og sier: «Vennligst ikke klapp når datteren min mister et poeng.» Men applaus er en del av tennisen.» Ja, men hun er bare 10 år, vær så snill å ikke ikke klappe. «Slik er også foreldrenes særheter.»

I Ulerna idrettsanlegg er en veldig stor isflate designet for å spille bandy, og under den er det en kunstig kjøleenhet som samtidig varmer opp fotballbanen, som derfor er tilgjengelig hele året. For to år siden ble det åpnet et helt nytt treningsstudio, hvor Inga Priedniece trener sammen med ektemannen Egmont Beikmans og sønnene Kevin og Emīla.

Faren og sønnene spiller basketball og moren volleyball. De måtte også venne seg til å ikke telle poengsummen.

«Det var vanskelig å vinne på slutten – du kan ikke forstå, du må nesten regne selv. Men det var ikke det viktigste da de fortsatt var små,» sa Egmonts Beikmanis, far til to basketballspillere. .

På den annen side la mor til to basketballspillere, Inga Priedniece til at spillerne mottar premier for sin vellykkede deltakelse i turneringen på slutten. Mor hørte også forslag om å snakke med sønnen om at hun alltid ville være først.

«Da den lille gutten Kevin gikk i fjerde klasse på skolen, ble jeg oppringt fra skolen – du må snakke med ham på en eller annen måte, noe er galt, for han vil være den første overalt og han er den første,» sa Inga Priedniece. «Jeg ble ganske overrasket over en slik samtale – er det noe galt? Skal jeg snakke med ham, prøve å forklare ham eller lære ham hjemme at det ikke burde være slik? Han var veldig glad for det første at han var den første, som gjorde litt vond følelse for de andre, som kanskje ikke var så dyktige, kanskje svake i fysiske gaver.Så satte vi oss ved bordet hjemme, jeg måtte prøve å fortelle min åtte-syvåring at å prøve vinner ikke alltid, for det er ikke poenget.»

Egmonts Beikmanis ser at det er en viss sannhet i det, fordi du ikke trenger å trekke andre ned med din oppførsel, og Norge ser på det også.

«Du bør ta med deg de svake, kanskje, så skal jeg lære deg det, løp bort, jeg skal vise deg hvordan du gjør det,» forklarte Inga Priedniece. «Hopp over, hopp over, høyere, videre. Det er et budskap som går gjennom alt videre i all idrett og trening.»

I Norge er det en streng regel å ikke telle resultatet før fylte 13 år.

Det skandinaviske landet har et organ som fører tilsyn med idretten, Norges Idrettsforbund, og dets ledelse understreker at det ikke er noen offentlig debatt om hvorvidt dette er riktig da alle aksepterer det som et faktum.

Nils Einar Ass, generalsekretær i Norges idrettsforbund, påpekte at grunnprinsippet er ønsket om å få rekkevidde.

«Idrett skal bringe glede! Barn tilhører ikke noen klubb eller idrett. De står fritt til å velge å prøve forskjellige idretter,» sa Ass. «I ung alder bør fokus være på det sosiale miljøet, på inkludering, på idrettens iboende verdi og mindre på konkurranse, resultater, rangeringer og spesialisering. Dette er det grunnleggende, og jeg tror det er en veldig viktig del av ikke bare vår relative suksess med å nå ut til mange barn, men også en veldig viktig faktor for å få gode nok resultater i eliteidrett.»

Juniorbasketspillere har også alle lik spilletid, uavhengig av ferdighetene til hvert lagmedlem.

«Du vet at du skal på kampen og alle vil spille like lenge. Tanken er et sted på slutten,» mener Inga Priedniece. «Jeg tror mange i Latvia klarer å legge i kurven at ingenting kommer fra deg hvis noen er mer hjelpeløse. Her prøver de å dra ham lenger, som for å muntre ham opp – du lykkes, du kan! Og i til slutt åpner det seg noe for ham, og det kan han virkelig! Han ender opp med å bli bedre enn noen som kanskje bare hadde fysisk talent. Det liker jeg også!»

Stale Frejs, leder i klubben «Ullern» forklarte at de prøver å involvere alle i timene.

«Vårt motto er – så mye som mulig, så lenge som mulig og så godt som mulig. De tre tingene,» understreket Frey.

Inga Priedniece legger ikke skjul på at de første synene til familien hennes også har endret seg.

«De vil at barnet skal like å komme på trening, ha det bra der, ha det bra. I begynnelsen sa vi noen ganger til oss selv – ja, hva skal vi leke der? At de som går leker, leker, og de som trener på trening. Men nei, generelt sett fungerer alt som vi har observert opp gjennom årene veldig bra.»

Baskettreneren i klubben «Ullern», Mortens Mirvang, innrømmer at det er en mørk side ved dagens praksis, men det viktigste er å tiltrekke seg flest mulig barn.

«Det dårlige er mentaliteten det gir. Du vet, hvem som helst kan komme og ha det gøy,» sa Mirwang. «Det gode er at vi kan tiltrekke oss mange barn som vil komme hit og spille basketball og også leke med vennene sine.»

Et viktig poeng er at treningen ikke er hyppig. Det er å kunne drive med andre idretter.

I Norge driver barn med minst to idretter, ofte tre eller fire.

Adrian er nybegynner og er i sitt første år med fotballtrening, som er en gang i uken.

Edgars Fedotovs, faren til fotballspilleren Adrian, liker å ikke dele plass, og til slutt er det ingen som er tristere.

«Kanskje noen vil gi opp ideen om å fortsette å spille fotball helt i begynnelsen. Så jeg synes det er bra,» sa Edgars Fedotov, og avsto fra å bestemme vinnerne.

Melania Fedotova, moren til fotballspilleren Adrian, ser det også

barn får mer selvtillit i et miljø hvor det ikke er vinnere eller tapere.

«Det gir alle barn den slags fremdrift som jeg kan, at uansett hvor bra spillet mitt er. Jeg kan alltid oppnå noe! Jeg tror det er veldig bra i Norge,» sa Melania Fedotova.

Når man ikke teller resultatene i Norge, er dette bare en av hjørnesteinene i barneidretten. Barn under 13 år reiser heller ikke på konkurranser for ikke å gjøre sporten dyr. Spesialisering i en enkelt idrett støttes heller ikke. I ungdomsidretten, som starter i 13-14-årsalderen, er det allerede annerledes. Da er det allerede fokus på resultatet og idrettsforbundene oppretter spesialgrupper på idrettsskolene, hvor de som ønsker å gå den profesjonelle veien kan trene.