Trenger staten religion? Kan du ikke lage en stat med agnostikere? Hvor skal «verdiene våre» komme fra, den samlende følelsen av fellesskap som politiske samfunn trenger? Fordi «den liberale og sekulariserte staten lever under forhold som den ikke kan garantere seg selv», som den innflytelsesrike konstitusjonalisten Ernst-Wolfgang Böckenförde hevdet i 1964. I sammenheng med aktuelle debatter, som erstatning av statlige tjenester eller opprettholdelse av kirkelig religiøs utdanning, har Fakultet for katolsk teologi ved universitetet i Würzburg gjort denne hypotesen, som er svært gammel i intellektuell historie, til gjenstand for en studie dag.

Würzburg-advokaten og rettsfilosofen Horst Dreier og statsviteren Tine Stein fra Göttingen bestred kjernen i begivenheten, som ble moderat besøkt av studentmassen. I sitt foredrag fokuserte Dreier på den historiske utviklingen av rettsforholdet mellom kirke og stat siden Weimarrepublikken. Det har blitt klart at en privilegert posisjon for kristendommen ikke kan utledes av tysk forfatningsrett, som i dette spørsmålet fortsatt er basert på et kompromiss fra 1919. Weimar-forfatningen garanterer allerede en sekulær og ideologisk nøytral stat, selv om det bare har blitt reflektert de siste tiårene på grunn av sosial endring i den økende anerkjennelsen av ikke-kristne religiøse samfunn som offentlige institusjoner.

konflikt med flertall

I lys av nyere sosiale endringer har Dreier først og fremst tatt opp problemstillinger som oppstår fra religiøsitet, men spesielt fra religiøs pluralitet: mer forskjell betyr potensielt mer konflikt. For å moderere dette bør det ikke være noe hierarki mellom «konstitusjonsvennlige» religioner og «konstitusjonelle» religioner. Det er sant at det ikke bør være noen bedriftsstatus for samfunn som arbeider for en teokratisk statsorden; troens sannheter trenger imidlertid ikke være forenlig med Grunnloven så lenge de ikke gjør krav på å bli realisert på den politiske arena. Dreier henviste for eksempel krav om likestilling til indre kirkelige anliggender, som staten skulle stå utenfor.

Stein ga trossamfunn mindre frihet. Statsviteren, som var en av de første som signerte «Frankfurt-erklæringen for en synodalkirke», var spesielt bekymret for eksistensen av kirkelig arbeidsrett, som staten faktisk ikke kan tolerere. Generelt førte eksistensen av en kirkelig jurisdiksjon til overdreven motvilje hos påtalemyndigheten, som ikke anså seg kompetent og ifølge den led av bitende hemning. Dette ble spesielt sett i tilfellet med kardinal Woelki fra Köln, for hvem etterforskningen tok altfor lang tid.

Forpliktelse til demokratisk etikk

Foredragsholderne tok også ulike standpunkter til selve temaet for studiedagen. Stein så det mulige positive bidraget fra religiøse samfunn til statens suksess fremfor alt i den demokratiske etosen som kristne troende er knyttet til. Dette gjenspeiles hovedsakelig i toleransen og respekten enkeltmennesker tar med seg inn på den politiske arenaen. I en bibelreferanse viser Stein til skapelseshistorien, hvor respekten for den andre som en person med fri samvittighetsavgjørelse allerede kommer til syne: Eva tok tross alt imot treets frukt kunnskap med fri beslutning. På spørsmål la Stein til at velforstått toleranse i politikken ikke strekker seg til posisjoner som rasisme eller demokratiforakt, som gjør samtale umulig. Hennes personlige toleranse «som katolikk» nærmer seg også grensene, for eksempel når hun må høre at det er synd å oppleve homofili.

Dreier var mer forsiktig. På spørsmål om spørsmålet «trenger staten religion?» allerede avslører fakultetet som et «fortidens regime», svarte Dreier med å slå fast at man empirisk kan observere at i Øst-Tyskland eller Norge, for eksempel, har staten også relativt få troende som fortsatt jobber.

Ingen vesentlig konstitusjonell støtte

Samlet sett ga arrangementet, som i noen av workshopene var ganske hjelpeløst i denne forbindelse, lite respons på hvordan Kirken selv ser på sin merverdi for stat og samfunn. Et budskap om tro som en verdifull ressurs for det liberale samfunn, som ikke kan gi den nødvendige «moralske substans» alene, hørtes anakronistisk optimistisk ut for både advokat Dreier og statsviter Stein. Stein avviste til og med eksplisitt tidligere konstitusjonsdommer Paul Kirchhofs tolkning av kristendommen som en uunnværlig grunnlovsstøtte. Sist, men ikke minst, var begge forelesningene – bortsett fra Steins nevnte ekskursjon i eksegese – teknisk sett hevet over tvil, men reflekterte først og fremst statlige, ikke teologiske perspektiv.

I likhet med Kirken er selvfølgelig også katolsk akademisk teologi her i landet i krise. For få interesserte, stengende fakulteter, et sosialt miljø som fundamentalt sett er mer og mer fjernt fra religion. Mens de forsamlede talerne så ut til å være enige om at kirken trenger mer demokrati, ble det til gjengjeld et svar – kanskje til og med positivt – på det opprinnelige spørsmålet ikke seriøst forsøkt fra teologisk side. Med tanke på den negative stemningen i og mot kirken er denne motviljen forståelig. Men nedgangen av sin egen relevans kan heller ikke stoppes på denne måten.