Nils Einars Ass – Generalsekretær i Norges Idrettsforbund:

– Det er ingen klassifisering for barn under 11 år. I barneidrett kan du registrere tider, men det skal ikke være rangerte målkort. Alle skal ha samme pris for sin deltakelse. Den er designet for å redusere vekten på resultater og sammenligning, og forsøker i stedet å øke gleden av sport.

Vår erfaring er at barn liker konkurranse, men de liker ikke å sammenligne seg for mye.

Vi må ta tak i dette problemet slik at foreldrene blir mer tilbaketrukne og ikke overivrige.

Og som en topp sportsdirektør sa, hvis du ser en talentfull 12-åring, bare hold deg tilbake og ikke vær for aggressiv fordi utvikling er en naturlig ting, og hvis noen føler seg motivert til å bli en idrettsutøver på høyt nivå, må denne motivasjonen kommer fra seg selv, og ikke fra miljøet den unge er i, eller fra menneskene som omgir ham.

Det har vært et meget sterkt engasjement for implementering og utvikling av barns rettigheter i idretten i hele vårt idrettsmiljø og også innenfor Norges Idrettsforbund, som er deres paraplyorganisasjon. Dette dokumentet om barns rettigheter i idretten har blitt utviklet og debattert på våre generalforsamlingsmøter i mange, mange år. Den er basert på FNs erklæring om barnets rettigheter.

Grunnprinsippet er at vi ønsker at idretten skal være tilgjengelig, bringe glede – ingen klubb eller idrett «eier» barna. Barn kan fritt velge hvor de skal drive med idrett, de kan prøve ulike idretter.

I den yngste alderen av et barn må det gis mer oppmerksomhet til det sosiale miljøet, til inkludering, til verdiene som ligger i idrett, men mindre til konkurranse og resultater, og til odds og spesialisering. Så det er det grunnleggende. Jeg tror de har vært veldig viktige for vår evne til å involvere relativt mange barn i idretten, og også en veldig viktig faktor for at vi har kunnet vise til gode resultater også i idretten på høyt nivå. Vi har mange motiverte utøvere til å fortsette idretten, noe som beviser at tidlig spesialisering vanligvis ikke er noe positivt.

Du har en regel om at før du er 12 eller 13 kan du ikke konkurrere på nasjonalt eller internasjonalt nivå før da. Hvorfor er det?

– Vi har et trinnprinsipp. I veldig ung alder bør du være aktiv i din lokale klubb. Geografien øker også litt etter hvert som man blir eldre. Du kan delta i konkurranser på nasjonalt nivå når du fyller 12, 13 år. Poenget med et slikt prinsipp er ikke å gjøre barneidretten for seriøs og konkurransedyktig. Dette er etter min mening en veldig god ting, og det skal sies at det ikke er noen utfordring for dette prinsippet i idrettsmiljøet. For det meste respekterer alle det og anser det som bra. Det er også en måte å sikre at de sosiale og sportslige aspektene ved konkurransen ikke tar overhånd, slik at unge kan bli lenger i sporten.

En annen viktig årsak til denne tilnærmingen er ønsket om å holde kostnadene lave.

Et aspekt som øker kostnadene ved sport er reisekostnader. Det er litt som en balansegang. På den ene siden kan det selvfølgelig være veldig motiverende for en tenåring å gå på fotballleir i Barcelona, ​​men vi understreker at det i denne alderen er veldig viktig å prøve å holde de fleste aktivitetene på lokalt eller regionalt nivå. Etter hvert som du vokser, vil flere muligheter dukke opp.

Jeg synes det er greit hvis du ikke har sett alt i en alder av ti. Det må være noe å se etter og noen ting som får sin tid senere. Selvfølgelig kan du allerede forstå skuffelsen over dette. Det er forståelig at du ønsker å gjøre alt som står i din makt for å maksimere din atletiske opplevelse. Men når folk ser tilbake, er de fleste enige om at det var en god ting å bremse opp litt.

Det er en meget sterk konsensus i Norge om disse spørsmålene. Det diskuteres ikke mye, selv av noen av de mest frekke foreldrene. Så jeg tror det er en god ting, og de fleste er enige om at det er veien å gå.

Hvis vi snakker om tidlig spesialisering… I Latvia er det fotballspillere fra de er tre år som kun spiller fotball til de blir store. Hva er din mening om det? Hvor lenge kan barn gjøre noe og i hvilken alder bør de begynne å spesialisere seg i en idrett?

– Du vet, sånn sett kan man også observere en slags spenning i Norge. Det er foreldre som virkelig ønsker å styre barna sine i en bestemt retning, men vi unngår bevisst denne tilnærmingen. Vi samarbeider med klubber for å sikre at prinsippet om at barnet er ansvarlig for sin egen utvikling og at dets mening blir hørt blir respektert. Det er viktig, men det må sies at spesialisering kommer ganske naturlig i livet til en ung idrettsutøver. Men, i hvert fall frem til 11-12 års alderen, oppfordrer vi til mangfold og muligheten til å prøve forskjellige idretter.

Vi mener det er svært viktig at barn og unge holder seg lenger i idretten.

Rundt 15 eller 16 år lager de fleste forbund spesiallag for barn som har motivasjon, lyst og talent til å utvikle seg videre. Ettersom vi blir eldre, blir konkurranseaspektet ved sport mer og mer synlig. Jeg tror det er veldig verdifullt at de som har dette ønsket og ønsker å vokse for å se hvilket potensiale de kan oppnå, får slike muligheter. Mulighet bør gis til alle, ikke bare noen få.

Hvordan vet du hvem som har talent? Hvordan fungerer denne prosessen? Ligger det på trenernes skuldre å anerkjenne talentene som trenger mer arbeid?

– Dette er et veldig stort spørsmål og jeg har ikke noe svar. Jeg tror at når unge mennesker blir modne, er det viktigste interessen deres for å trene og leve det livet de trenger for å nå sitt maksimale potensial. Det er ikke lett eller til og med meningsfylt å velge talent i ung alder. Vi ser ofte folk utvikle talentet sitt senere i karrieren, men det er en naturlig prosess selv i ung alder. Suksess på høyeste nivå er også i stor grad basert på mangfold, det sosiale aspektet, inkludert flest mulig barn fra tidlig alder. Denne tilnærmingen gir også legitimitet til norsk idrett på høyt nivå. Den norske sportsmodellen er ikke ødelagt. Det hele er en del av det samme konseptet.

For å oppsummere er hovedmålet her å få flest mulig til idrett, ikke resultatet. Slik at alle er aktive, krysser og driver med idrettsaktiviteter?

– Jeg tror vi ikke trenger å velge mellom det ene eller det andre. Vi har mål og strategier for begge – slik at vi lykkes i både høyprestasjons- og breddeidrett. Vi ser ingen motsetning der. Jo mer vi når barn og jo mer vi kan involvere foreldre, jo sunnere og lykkeligere blir samfunnet vårt. Dette vil også føre til prestasjoner innen idrett med høy ytelse. Alt går ganske bra. Vi er ganske ambisiøse i begge retninger.