Den nye italienske regjeringen har ikke stort spillerom, verken økonomisk eller utenrikspolitisk. Migranter er nyttige for å vise sin seighet overfor sine egne velgere. Det er det det handler om – et politisk skue.

Du må forstå regjeringen til Giorgia Meloni. Hun er i en vanskelig situasjon. Høyrekoalisjonen til den nye italienske statsministeren har praktisk talt ikke noe politisk handlingsrom – bortsett fra i kampen mot migranter. Det er nå administrert med alle midler.

Dette er utgangspunktet: Italienerne kan riste av seg alle illusjoner om «gratis gjeld» og respekt for kampanjeløfter, inkludert en minstepensjon på 1000 euro for alle over 60 år. Meloni vet det. Politisk er dette imidlertid farlig for dem, siden det kan opprøre deres egne velgere. Fordi Italia er økonomisk helt avhengig av EU: Landet må gradvis overholde avtalene for EUs gjenoppbyggingsfond, hvorav totalt 750 milliarder euro skal brukes rundt 200 i Italia. Italia ble favorisert for distribusjon ettersom landet led mest i det første året av Covid19-pandemien, 2020. Fordelingen mellom de 27 EU-landene ville vært en annen sak i dag, etter nesten tre år med pandemi. Uansett, brorparten går til Italia.

Til gjengjeld må Italia gjennomføre reformer for å gjøre landet krisesikkert og fremtidsklart, som skissert i den nasjonale gjenopprettingsplanen. Et av de viktigste områdene er rettsvesenet, så det tar ikke lenger i gjennomsnitt fire år før den endelige dommen i et sivilt søksmål er kjent i Italia. Dessuten må Italia åpne sine egne markeder for europeiske konkurrenter, avskaffe privilegier og kjempe mot massiv skatteunndragelse. Så mange tiltak som ikke gleder mange velgere i den juridiske alliansen. Uten reformer vil det imidlertid ikke komme penger ut av Brussel, og heller ikke ECB vil støtte innkjøp. Roma må levere uten lange diskusjoner.

Meloni-regjeringen er også i en utenrikspolitisk tvangstrøye. Hun må ikke etterlate noen tvil om sin lojalitet til NATO og sin støtte til Ukraina mot den russiske invasjonen, fordi de også til slutt ville sette den jevne strømmen av penger gjennom Alpene i fare. Så distriktspresident Herr Giorgia Meloni – det er ikke en skrivefeil: Giorgia Meloni vil ha like presidenten for Consiglio bli adressert som president for Ministerrådet, selv om det også er italiensk presidenten tilbudt – har gjort «grenseforsvar» til en topp prioritet. Men hvem setter Italias grenser i fare?

Rollelisten har faktisk fungert bra og stille så langt

«Statsminister Meloni» vet at «han» bare kan møte de politiske forventningene til velgerne hans hjemme. For hvem skal Meloni være tøff og lite fleksibel? Det finnes ingen bedre motstander enn migranter: de ser annerledes ut, snakker forskjellige språk, er fattige, har ingen forbindelser og har ikke med seg penger. Dette er et viktig poeng, ettersom velstående utlendinger med ulik hudfarge og kultur selvfølgelig er velkomne, noe antallet utenlandske fotballklubbeiere i Italia viser.

Så kampen mot migranter. Men mot hvem egentlig? Faktum er at 88.000 migranter har krysset Middelhavet til Italia i år, mot 56.000 i 2021. Det er virkelig ikke en «invasjon», selv om tallene øker. Og faktisk har deres ankomst og distribusjon via andre EU-land så langt vært godt og stille regulert.

La oss gå inn på detaljene, for det er der djevelen ligger, som vi alle vet: nesten 90 % av migrantene har kommet til Italia på egne båter i år eller har blitt reddet til sjøs av vaktenes skip.Italienske kyster. Sammen reddet de frivillige organisasjonene rundt 9000 mennesker i nød på havet, de fleste i internasjonalt farvann utenfor Libya.

Italias tidligere praksis var å tildele NGO-fartøyer – det er for tiden fire i det sentrale Middelhavet – til en trygg havn, en «port of safety» (POS), hvor de reddede ble forlatt i land når en «nødsituasjon» ble kjent. Der ble de identifisert og det ble tatt stilling til om de skulle få oppholdsrett eller asyl, eller om de skulle utvises på nytt.

De fleste av flyktningene dro til Tyskland

Italia har praktisert utvisninger i mange år med en regel som kan beskrives som pragmatisk: de som må utvises får en. tåke av via, en utvisningsordre, som bestemmer at de må forlate Italia innen en uke på egenhånd. Selvfølgelig fortsetter nesten alle migrantene reisen med tog, de fleste til Tyskland. Mens rundt 800 000 flyktninger landet på italienske kyster i løpet av årene med den syriske krisen, søkte bare én av fire asyl i Italia. Til dags dato har EU i det stille tolerert dette for å holde Italia i ro. Tallene var få, og det var ingen annen måte å organisere den europeiske solidariteten som Italia krevde.

La oss komme til de frivillige organisasjonene. Ilandstigning av flyktninger om bord på et NGO-fartøy begynner alltid med tildeling av en POS for fartøyet. Slik er det regulert av den internasjonale havretten, Hamburgkonvensjonen. Flagget et fartøy seiler under er irrelevant. Noe som bare er logisk. Hvis et skip med kinesisk flagg henter forlis utenfor Buenos Aires, er det ingen som forventer at rederiet tar dem til Kina, men ifølge konvensjonen skal de tas «til nærmeste sikre havn».

Men det er akkurat der Meloni-regjeringen kommer inn. Tysk flagg – vraket i Tyskland, så deres logikk. Norsk flagg – retning Norge. Dette er uforenlig med havretten, men spørsmål om FNs flyktningpakt, havretten eller til og med Dublin-reglene er bohemske landsbyer for folk flest. Så propagandaen virker.

Juridiske triks i stedet for bulldosermetoden

Regjeringen i Roma leker med det. Den nye innenriksministeren, Matteo Piantedosi, «gjør det mye mer intelligent enn Matteo Salvini», mener advokat Vitalba Azzollini. Mens Salvini, leder av det høyreorienterte Lega-partiet, spilte «graveren» da han var innenriksminister, «er den nye innenriksministeren folien. Han prøver å bruke juridiske feilslutninger for å hindre flyktninger, migranter, i land». .»

En endring av metode i «kampen mot migranter» var nødvendig fordi Salvini rett og slett hadde nektet innreise til NGO-skip. Han fikk dem til å vente utenfor til dommerne beordret deres innrømmelse under straff for fengsel og bøter. Salvini har også en pågående rettssak på Sicilia for dette, der han er anklaget for frihetsberøvelse.

Så Salvini-metoden var egentlig ikke smart, den var for brutal, akkurat som bulldosermetoden. Hva gjør den nye innenriksministeren i samråd med Salvini, nå samferdselsminister? Piantedoses plan består av tre etapper, som man kan se i tilfellet med NGO-skipene i havnen i Catania.

Først får NGO-skip komme inn i havnen. Men de har ikke lov til å gå inn i havnen som et «outlet-oppdrag», men havnevesenet lar dem bare legge til kai. Dette ignorerer bevisst det faktum at det er migranter om bord. Uten en POS-instruks vil NGO-fartøyer bli behandlet som alle andre fartøyer i havn. Kapteinen har derfor ingen rett til å overlate migrantene til Røde Kors, som venter på brygga. Fordi migrantene om bord ikke ble oppgitt som årsak til å gå inn i skipet. «En ekte juridisk sofisteri,» sier Azzollini.

Så følger utvalget

Andre trinn: myndighetene kommer om bord og leter etter dem de anser som «trenger hjelp», vanligvis mindreårige og kvinner. det er det det betyr på italiensk å velge, utvalg. Ikke et pent ord, ikke et pent konsept. Men det blir enda verre i tredje del av Piantedosi-planen, som ble kommunisert og implementert på nøyaktig samme måte: etter utvalget på skipet ga innenriksministeren kapteinen på «Humanity 1» , som det var på fortsatt 35 flyktningmenn, ordren om å «forlate havnen med resten av lasten til internasjonalt farvann». På italiensk: med gjenværende carico, med den resterende kostnaden. Det betyr 35 personer, flyktninger hvis status ikke er bekreftet, som ikke har fått møte advokat. Hva skal kapteinen gjøre med disse menneskene nå? Kaste på en bøye?

I Italia er det imidlertid motstand, «umenneskelig», en «påminnelse om de verste øyeblikkene i utvalget», dømte mange kritikere.

Juridisk sett er dette et klassisk tilfelle av «refoulement», refoulement uten noen individuell undersøkelse, som Italia allerede ble fordømt i 2012 av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Men dette er den nye praksisen i Italia: kampen mot migranter som et identitetstiltak, i mangel av annet spillerom. Du kjemper mot Tyskland gjennom gjengen, ikke direkte.

Det ville vært en mye mer direkte måte å organisere migrasjonen på, for å redusere antallet av dem. Vi vet hvor migrantene kommer fra. Av de 88 000 migrantene i år kom 46 000 fra Egypt, Tunisia og Bangladesh. Land som Italia har gode diplomatiske forbindelser med. Hvorfor prøver ikke Meloni-regjeringen å komme til enighet med disse landene?

En avtale tiltrekker seg riktignok mye mindre medieoppmerksomhet enn en falanx av politimenn i kamputstyr stasjonert ved havnen i Catania, som ved kamphandlinger hindrer noen titalls fattige flyktninger fra å gå i land.